— Ja, det kjente jeg på gikta mi, svarte fru Halvorsen næsten triumferende over å få rett, — og det sa jeg også til Axelson.
Da de senere skulde gå og legge sig, tittet de ut et øieblikk.
Det snedde fremdeles meget. Alle markene var hvite og luften stille, ganske vinterstille.
Så om mandag formiddag tok fru Halvorsen til byen med rutebilen. Veien var allerede nu så optråkket, at det var ikke vanskelig for bussen å komme frem. Den hadde også snelenker på hjulene.
Fru Halvorsen stanset i byen en times tid for å gjøre nogen innkjøp med Hammels nær forestående hjemkomst for øie. Klokken ett var hun hjemme.
Da hun vek av fra hovedveien hadde hun vanskelig for å komme frem på grunn av sneen. Haven og den lille veien og alt sammen var dekket av et fint og aldeles uberørt snedekke. Sneen lå ganske jevn. Der hadde jo ikke vært nogen vind.
Mens hun strevet sig fremover overveiet hun, om hun skulde bestille hjelp for å få sneen skuffet vekk. Det kanskje overgikk hennes gamle krefter å gjøre det selv.
Men da hun endelig stod fremme på trammen og skulde til å låse op døren, falt der en så stor forundring over henne, at hun måtte føre hånden mot hjertet, sånn banket det.
Døren var ulåst.
Og den var ikke alene ulåst. Den var ikke engang lukket helt til.
— Herre min skaper, mumlet hun og blev stående
