fortenkt, hvordan var det nu på lørda’n. Og så husket hun ganske tydelig, at hun hadde låst døren. Hun husket også Axelsons bemerkning: — Skal jeg hjelpe Dere, fru Halvorsen?
Hun steg inn, litt vaklende i knærne. Hun så sig om i entréen. Nei, alt så ut til å være i orden. Dér hang ennu Hammels kostbare kjørepels.
Så gikk hun gjennem etpar andre værelser og kom ut i kjøkkenet, som uvilkårlig lå henne mest på sinne. Men alt var som da hun hadde forlatt det.
Hun gikk tilbake inn i stuene igjen og åpnet dørene en efter en nølende og forsiktig, som om hun var redd for å finne noget fryktelig innenfor. Men der var ingenting å merke. Alt var urørt. Men værelsene var meget kolde.
Omsider kom hun frem til salongen, som var Hammels dagligstue, bibliotek og arbeidsværelse samtidig.
Såsnart hun hadde åpnet døren, fikk hun den samme hjerteklapp som ute på trammen.
Det elektriske lys brente derinne, både taklyset og lyset på skrivebordet.
De brune portièrer var trukket for vinduene.
Hun vaklet inn i rummet og hennes engstelse steg i denne forferdelige stillhet.
Da så hun etpar urørlige føtter i herrestøvler som stakk ut over divankanten. Hun kunde ikke se noget annet enn føttene, for ellers var divanen skjult av en stor amerikansk lenestol. Og plutselig gikk det som en fryd gjennem henne:
— Skulde Hammel være kommet hjem kanskje? Var det ham som lå og sov der, trett efter reisen?
