av støtet. Noen fikk et par skrammer, men ellers skjedde ikke noe alvorlig.
Fra samme øieblikk som jeg fikk vite dette, stod begivenheten klart for mig. Jeg var i ferd med å åpne kupédøren da støtet kom. Formodentlig har skyvedøren truffet mig i hodet med stor kraft, for i min erindring forekom det en anelse om en voldsom smerte i venstre tinning. Da jeg i Malmö fikk disse omstendigheter klart for mig, begynte jeg å se den veien som jeg var dømt til å gå.
Jeg kunde allerede da bygge op det som var skjedd. Det var lykkes mig å gjenkalle i hukommelsen uhellet på Malmö stasjon og besøket i skraphandelen. Langt inne i bevissthetens mørke svevet drømmespinnene om mitt møte med fru Theresa og besøket på «Hotel Elendigheten». Jeg gjentar at jeg var overnervøs under denne reisen og at fremfor alt hele mitt tankeliv var optatt av forbrytelser og forbrytere. Aller ferskest i tankene lå mine meditasjoner over det klossete tyveriforsøket på Grand hotell i Oslo mot en herr Cathfield fra Tripolis, som senere var reist til Göteborg. Sikkert har jeg også halvt ubevisst spekulert over hvorledes et slikt hotelltyveri burde utføres for å lykkes. Professor Fiedler, som er en utmerket psykiatriker, vil kunne fortelle Dem at det ikke sjelden forekommer at et nervøst mottagelig menneske efter en ytre voldshandling, f. eks. en ulykke, kan ombytte en tenkt virkelighet med selve virkeligheten og gå op i en tenkt rolle. Populært er fenomenet kjent fra tallrike eksempler på hukommelsestap.
Den mann som steg ned på perrongen efter uhellet var altså ikke lenger mig selv, men en annen, nemlig han som for en times tid siden hadde sittet
221 |