et minne om mig selv. Jeg begynte å få visshet, en forferdelig visshet.
Jeg har tilkalt min læge fra København, professor Fiedler, som kan bekrefte mine oplysninger. Han kan fortelle Dem hvorledes min hukommelse først litt efter litt vendte tilbake efter nedstyrtningen på flyveplassen. Det var dog en periode på tre-fire dager som jeg ikke kunne få fatt i. Jeg har grublet litt over dette fenomenet, men først under Cathfield-saken har jeg tillagt det noen betydning. Til å begynne med mente jeg at hukommelsestapet skrev sig fra det sjokket jeg fikk da jeg styrtet ned, og at de tapte dagene litt efter litt vilde komme tilbake, som når en hemmelig skrift fremkalles på en plate. Professor Fiedler var også av den mening. Men efterhvert begynte det å vise sig at hukommelsestapet måtte ha en annen årsak. Jeg kunde huske reisen med daghurtigtoget fra Stockholm. Men merkelig nok stanser hukommelsen idet jeg stiger ut av toget i Malmö. Så husker jeg egentlig ingen ting før jeg våkner op på hospitalet efter nedstyrtningen. Professor Fiedler kan fortelle Dem at det er en høist almindelig nervereaksjon ved plutselige ulykker av denne art.
Så snart jeg i Malmö hadde konstatert sammenhengen mellem mig selv og skraphandlerbutikken, besluttet jeg å foreta en undersøkelse for å komme på spor efter de forsvunne dagene. Jeg henvendte mig til jernbaneadministrasjonen i Malmö. Her kunde man fortelle mig at daghurtigtoget den 6. juni hadde vært utsatt for et lite uhell ved ankomsten til Malmö stasjon. Det var opstått en feil ved bremsene, som gjorde at toget gikk med temmelig stor fart mot puffertene. De fleste reisende opholdt sig i korridorene og tumlet om hverandre
