i kupéen og rent spekulativt uttenkt en forbrytelse. Kjære venn, De har sikkert allerede ant hvor jeg vil hen med denne fremstillingen. Og nå er jeg her. Det er jeg som har drept signor Cathfield. –
Da den fryktelige sannheten begynte å anta faste former under mitt besøk i Malmö besluttet jeg mig til å forfølge sporet til bunns for å få endelig klarhet, det vil si forfølge mig selv. Til å begynne med arbeidet jeg i tåke, men litt efter litt gled tåken til side og blottet stadig nye detaljer i begivenhetsrekken. Fenomenet David Berglund blev fort opklart. Det var mig selv. Når jeg har vært nødt til å maskere mig under mine forskjellige forbryterjakter i Stockholm har jeg ofte benyttet mig av denne typen. Som arbeidsløs kelner David Berglund kom jeg til Göteborg og tok inn på «Elendigheten». Det er unødvendig å gjengi i detalj hvordan jeg planla forbrytelsen, jeg har heller ikke klart å rive alle enkeltheter ut av glemselen. Men at planen er blitt ganske logisk gjennemført kan De forstå når jeg minner Dem om omstendigheten med steinene i kofferten. Jeg har naturligvis efterpå villet utviske sporene efter mig. De fleste forbrytere faller jo på dumheter som de begår efter forbrytelsen. David Berglund rømte fra en hotellregning på 30 kroner. En kan ikke tro det om en mann som nettop hadde stjålet en formue på en halv million.
Timene går. Klokken er snart elleve. Jeg nærmer mig slutten. Men jeg må si Dem at jeg har villet drive eksperimentet til siste slutt, fordi det alltid var tilbake et svakt håp om at det allikevel ikke hang ganske slik sammen som jeg var redd for. Den siste prøven på den dreptes værelse skulde gi mig den endelige visshet. Derfor måtte alt
