gaten, trikker og biler for skramlende forbi, tross de lukkede vinduer og forhengene kunde larmen høres påfallende tydelig. Nede fra restauranten kom også i dempede støt lyden av musikk. Det skulde være festsouper i restauranten iaften i anledning av den celebre teaterbegivenhet. Han så tankefullt på den opslåtte skrivemappen og pennen, – hvad pokker skulde han skrive?
Så kom han plutselig til å tenke på de klærne han hadde på. Han satt i den myrdedes stol og i den myrdedes dress, – og nå nærmet sig det nøiaktige minutt på aftenen da mordet fant sted. Stephanson strakte armene for å kjenne hvorledes tøiet satt, det satt helt utmerket, men dette prangende, storrutete stoffet var ikke helt efter hans smak. Enda mindre slipset med de røde, brede stripene, det var likesom blod som rant nedover. Egentlig skulde han ha følt sig uhyggelig tilmote i denne situasjonen, men det var ikke tilfellet. Han var for kaldhjernet og for trenet til slikt, det eneste han følte var en viss utålmodighet.
Han hadde naturligvis forlengst skjønt at ha skulde forestille den døde. Han passet i den dødes skikkelse. Det falt ham inn at han i halvmørket mot den grønne lampeskjermen simpelthen lignet den døde, samme hodeform, samme kortklipte, strie hår. . . Han satt her for å ligne den døde, men da var det vel meningen at noen skulde se det. Men hvem?
Drevet av en plutselig og uforklarlig innskytelse snudde han sig fort og stirret mot vinduet hvor lyset nede fra gaten blinket i den åpne stripen. Forhengets tykke folder hang urørlig rett ned. Han kom på at disse ugjennemtrengelige, tykke foldene kanskje skjulte noe, og han følte en sterk
| 141 |
