en underlig måte. På bordet lå den opslåtte skrivemappen med det blå trekkpapiret, skrivestellet og pennen, – det hele var jo ganske almindelig, men det virket allikevel som en stum fortelling. Hele dramaets løsning lå kanskje skjult i denne opstillingen.
Han tendte skrivelampen og slukket det hvite taklyset. Skrivebordet og en del av stolen lå nå blendende belyst under den grønne skjermen, resten av rummet lå i mørke. Stephanson tok plass i stolen og lenet sig tilbake. Efterhånden trådte alle gjenstandene forholdsvis klart frem, de gamle kobberstikkene på veggene i sine lakksvarte rammer, de svakt skimrende gyldenlærstapeter og det store speilet, som i refleksen fra lampen fikk et sjøgrønt og uendelig dyp. De brede lærtrukne lenestolene stod alle med åpne plasser vendt imot ham, det var likesom han hadde usynlige mennesker foran sig, som satt grusomt stille og iakttok ham.
Ved den ene kortveggen hadde værelset en alkoveaktig utdypning, den var skilt fra resten av værelset ved et forheng som var trukket halvveis til side. Stephanson kunde skimte den lave, brede sengen innenfor med det brune silketeppet. Men han kunde ikke se hele rummet. Det kunde for den saks skyld gjerne være noen der inne. Stephanson hadde god lyst til å gå bort og se efter. Men det bød ham imot å tilstå for sig selv at han følte en bitte liten uro. Han så på klokken. Det var ennå en stund til teaterforestillingen var slutt. Kriminalbetjenten mente at hele hans optreden her stod i forbindelse med fru Theresas besøk i teatret, og at det ikke vilde hende noe før hun var kommet tilbake.
Han satt en stund og lyttet efter støien nede fra
