lyst til å rive dem til side. Men det var i grunnen imot overenskomsten. Han dreiet stolen mot skrivebordet igjen. Men, for pokker, det er da ikke mot overenskomsten at jeg røker en sigarett, tenkte han. Han gjorde det og lot røken bølge inn i lysskinnet. Han var på det rene med at en merkeligere beskjeftigelse hadde han ikke hatt, det var ikke bare det at han satt her og forestillet en drept mann, men han satt og forestillet denne mannen like før katastrofen, han satt og ventet på å bli drept. Det hele var en besynderlig komedie. For å more sig i ensomheten, ropte han høit ut i rummet –
– Mine herrer mordere! Behag å begynne.
Det kom ikke noe svar. Han hørte ikke annet enn den vanlige støi fra gaten og hotellet. . . Han grep pennen.
Stephanson var ingen pennens mann. Han skrev sjelden annet enn politirapporter, og nettop fordi det var en del av hans opgave å skrive nå, forekom det ham umulig å finne på noe. På den annen side vilde han heller ikke innskrenke sig til å lage noen kruseduller på papiret. Det vilde bare utdype hele foretagendets latterlige karakter. Mens han satt optatt med disse funderinger, syntes han at han hørte en svak støi borte ved vinduet. Han snudde sig igjen, men de tykke foldene hang urørlige som før. Han blev ergerlig på sig selv. Jeg sitter bare her og gjør mig selv nervøs, tenkte han, jeg må foreta mig noe. Og grepet av en plutselig innskytelse skrev han øverst på det hvite arket:
Til hr. Ragnar Grandin.
Efter et øieblikks betenkning fortsatte han:
Jeg befinner mig i en besynderlig situasjon. Jeg sitter her i dette værelset og venter på at noe skal hende. Men jeg aner ikke hvad dette «noe» kan
