Uten å se til den siden hvor Grandin stod, sa
Berglund.
– Jeg skal ha mig frabedt den herres uforskammetheter.
Berglunds stemme var besynderlig, – lespende, affektert. En sånn stemme, som man hos mannfolk kaller jomfrunalsk.
Lindskog fulgte Berglund gjennem salongen og inn på hans værelse.
– De har forandret Dem noe, sa madamen mørkt, De er blitt eldre. Har De vært syk?
Hun sa det ikke med noen medfølelse, hun fremstøtte ordene i en durende kommandotone, omtrent som når hun skjelte ut dovne tjenestepiker.
Med en komisk mine av fornemhet svarte Berglund:
– Jeg vil gjøre Dem opmerksom på, at jeg høist nødig ønsker spørsmål.
– Har De noe å betale med?
– Kanskje De vil ha forskudd?
– Nå, det kan være det samme også. Hvis De ikke betaler, kommer det vel en annen og betaler for Dem.
Hun pekte på kofferten.
– Har De stein med Dem denne gangen også? spurte hun.
Berglund la fingeren på bordet for å aksentuere betydningen av sine ord.
– Jeg vil gjøre Dem opmerksom på, at ethvert menneske har rett til å ha sine vaner. Jeg er samler. Forøvrig må De la mig være alene. Jeg skal klæ mig.
Da Lindskog gikk, vendte hun sig om i døren og så på Berglund, et blikk fullt av forundring, men
| 101 |
