Hvorledes Berglund kom.
Berglund kom med et av de nordgående formiddagstog. Han steg forsiktig ned av en tredjeklasses kupé. I hånden bar han en brun koffert. Ingen møtte ham på perrongen. Han skyndte sig ut fra stasjonsbygningen. Han gikk med små, trippende skritt, nakken en liten smule bøiet og skuldrene en liten smule skjeve, – noe som kanskje berodde på en uvane. På hodet hadde han en myk, bredskygget stråhatt, sterkt falmet av solen. Han var meget lys i huden, litt fet. Utover overleben hang en frynset, grånet bart, på nesen dinglet en lorgnett i stålramme. Han var altså en høist almindelig skikkelse, hverken egentlig usympatisk eller sympatisk, bare litt dårlig klædd.
Han gikk direkte til Hotel Tripolis, hvor han ringte på. Lindskog åpnet selv entrédøren. Hun blev stående en stund i dørsprekken og stirret på ham i taust fiendskap, men så gled hun til side og gav plass for ham. Berglund løftet på hatten og blottet et kraftig, vannkjemmet hår med grå dusker ved ørene.
– Er mitt værelse iorden? spurte han.
Uten å svare åpnet Lindskog døren til salongen. Der inne stod nettop Grandin og knappet hanskene, han var for utgående. Da han fikk se Berglund, brast han i latter.
– Det er den samme kofferten, utbrøt han, ved Gud, det er den samme kofferten.
Berglund dirret av forargelse. Han satte demonstrativt stråhatten på sig for å markere sin ringeakt.
– Hvor har De truffet dr. Wrangel? spurte Grandin.
