også av forakt. Hun hørte at han låste døren innenfra.
Som man forstår var Berglund ventet på Lindskogs hotell. Madame Lindskog hadde nemlig også fått et telegram, og det hadde skaket henne slik op at hun hadde innfunnet sig på kriminalavdelingen tidlig om morgenen, pyntet som til begravelse. Telegrammet til henne var uten underskrift, men Stephanson forstod at det måtte være fra dr. Wrangel. Det lød: «David Berglund kommer idag og ønsker sitt gamle værelse. Konferer med Stephanson.»
Lindskog sank ned på en stol. Hun var sint.
– Jeg må få lov til å hvile mig, sa hun, jeg er ikke vant til slikt som dette. Det er første gang siden min manns død at jeg har fått et telegram. Men min samvittighet er ren.
– Hvad er det da De er redd for? spurte Stephanson.
– Nå kommer altså denne David Berglund hit igjen. Kanskje krever han sakene sine tilbake, både kofferten og steinene. Det ser ut som et komplott, men jeg er en hederlig kone, jeg har solgt det alt sammen til politiet, jeg har ikke noe å bebreide mig, men alt dette stadige renn på dørene av politiet hver dag har gjort mig så urolig at jeg ikke får sove. Og hvad er det for noen underlige gjester jeg får? Jeg er vant til bønder, som kommer og legger sig sunde og halvfulle og snorker så det durer i veggene og står tidlig op om morgenen, betaler og går sin vei. Men nå? Først kommer denne David Berglund med stein til bagasje, han reiser uten å betale. Så denne rikingen fra Afrika, utstyrt med diamantknapper og gullringer som en slavehandler. Han vil se mitt fyrsteværelse! Har
