utførlig brev til Guicciardini om de forskjellige, sandsynlige utganger paa affæren, om keiseren nu slutter fred og gir Frans I fri; denne gang har Guicciardini bedt Machiavelli om hans syn paa situationen. Der er tre muligheter, sier han: den første at kongen ikke blir frigit trods overenskomst og tilsagn; dernæst, om han blir fri, saa enten holder Frans I avtalerne, eller — som tredje mulighet — han holder ikke overenskomstens punkter; og Machiavelli skyter ind at det er dumhet av tyskekeiseren, om han tror paa fredsavtaler; men den fyrste pleier jo ha held med sig allikevel, lægger han haanlig til. Saa gaar han detaljeret igjennem de resultater, som følger av hver enkelt mulighet, og redegjør for at i hvert eneste tilfælde vil allikevel Italien faa krig, og det straks; og da bør de indrette sig slik at de kan ha Frankrike med sig, føier han til. Det brev er rent et mønster paa en minutiøs, men klar kasuistik over dette indviklede dilemma, med skarpe streiflys indover fransk politik i øieblikket. — Men naar vilkaaret er det — fortsætter han —, saa har man to veier at gaa: man lar sig brandskatte og saaledes kjøper sig fri, — eller man ruster sig og kjæmper saa godt man evner. Men nu er situationen den i virkeligheten, at punger de ut, vil fienden bare ta imot pengene, og efterpaa kommer de og tar livet — det pleier gaa slik med de folk som ikke forsvarer sig, sier han; han forklarer ogsaa hvorfor: der ligger en slags hevnsyke i dette at ville gjøre denslags folk fattige og færdige.[1]
- ↑ „in modo che sara una specie di vendetta fare che si trovi poveri e consumati, quando non riuscisse ad altri il difendersi.“
