Side:Renæssansemennesker.djvu/113

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

og avla høitidelige løfter. Og vi kom overens om at jeg skulde stikke til mig kniven, og min far late som han gik for at drikke, og han skulde flytte sig fra ilden og gaa bort til en fiasko i hjørnet for at drikke; og her netop pleiet spanieren sætte verget, og han skulde ta det.

Ved gud den almægtiges naade og den hæderkronede jomfru Maria’s kom saa kvelden, som var, som jeg har sagt, Blaasmesse-kvelden og S. Maria’s kveld og torsdagen før fastelavn, dengang da jeg hadde bestemt mig for ikke netop at feire karneval eller ogsaa dø, — og da dø med godt mod. Og da vi hadde spist tilkvelds, dækket jeg av, og stak kniven til mig i ærmet, og jeg steg frem til ilden; og jeg laget det slik, at jeg sat paa en skammel litt høiere end spanieren, som var ved siden av mig paa venstre haand; og paa høire haand var min far, ogsaa ved ilden: Og spanieren begyndte at læse i Bibelen. Og slik sat vi en stund; og saa sa min far: „Jeg skulde hat litt drikke!“ og retter sig. Og spanieren sa: „Gaa bort til fiaskoen!“ Og i samme øieblik jeg ser min far opreist, saa kjørte jeg denne kniven i strupen paa nævnte spanier, og kastet mig over ham og fik ham til at falde baklængs i gulvet, idet jeg veltet skammelen, og for saa op paa ham, mens jeg hele tiden gav ham i strupen av denne kniven. Men det gik slik, at han, som var en sterk kar, slog mig under sig og skulde til at reise sig. Og i samme øieblik drev min far, som hadde tat nævnte spaniers sverd, til ham med et hugg i hodet, saa han faldt i gulvet. Og ogsaa jeg holdt ham omslynget og stak løs paa