For Norges vedkommende uttaler Langeland at situasjonen ifølge tallene for 1936 er den at fruktbarheten er så liten at folketallet på hundre år vil gå ned til det halve hvis ikke en stigning i fruktbarheten inntreffer. Når en betenker hvilke befolkningslag det er som først og fremst innskrenker sitt barnetall, forstår en hvilke farer den kvantitative fødselsnedgang får. Den betyr ikke alene en tallmessig forringelse, men i arvemessig henseende en kvalitativ forringelse.
La oss betrakte forholdet mellom to grupper, A. og B., som til å begynne med er like store, men atskiller seg ved at den ene gruppe får et barn mindre pr. ekteskap enn den annen. La oss anta at færrebarnsgruppen (gr. A.) i gjennomsnitt har tre barn, som alle kommer til forplantning i samme målestokk, mangebarnsgruppen (gr. B.) derimot fire. Vi går enn videre ut fra at generasjonsvarigheten er 33 år og at de to grupper ved det tidspunkt, da vår iakttagelse begynner, som sagt er nøyaktig like store. La oss no se hvordan et folk som er satt sammen, slik vil komme til å se ut 1 tidenes løp.
| Gruppe A | Gruppe B | |||
| Etter | 0 | år | 50 % | 50 % |
| 〃 | 100 | 〃 | 32 % | 68 % |
| 〃 | 200 | 〃 | 17 % | 83 % |
Vi ser med hvilken fart færrebarnsgruppen viker tallmessig fra mangebarnsgruppen. I løpet av få generasjoner har folket en ganske annen sammensetning enn til å begynne med. Der skjer en rask forskyvning av hele folkestoffet til gunst for den mestavlende gruppe.
Det er imidlertid ikke bare det forskjellige antall barn som kommer til forplantning, som kan framkalle en slik forskyvning innen en befolkning. Tenker en seg at det barnetall som forplanter slekten videre, er likt for de to grupper, f. eks. fire barn, men at generasjonsvarigheten er forskjellig, f. eks. i gruppe A. 33 år, i gruppe B. 25 år, så vilde befolkningens sammensetning i de før angitte tidsrom bli følgende:
