Vi har sett at individets kvalitet bestemmes av slektens kvalitet. Grunnlaget for de forskjellige egenskaper, både legemlige og sjelelige, både normale og unormale, både livsbevarende og livsnedbrytende — er fastlagt ved arv.
Dersom menneskeheten deles inn i forskjellige «grupper» alt etter sine arvemessige kvaliteter: f. eks. «begavede», «middels begavede», «mindre begavede» etc. vil antallet innenfor hver enkelt av disse grupper stige eller synke etter som de formerer seg mer eller mindre. En kan også velge andre arvemessige kvaliteter som grunnlag for en slik inndeling. På basis av foretatte beregninger har en fastslått hvor stort barnetall pr. ekteskap en gruppe må ha for å holde antallet ved like. Antallet varierer en del etter som de medvirkende faktorer, dødsprosent og generasjonsvanghet skifter. Tar en hele den siviliserte verden under ett, må der fødes nærmere fire barn pr. ekteskap forat en gruppe skal holde sitt antall konstant. I land hvor dødsprosenten er særlig lav, kan et gjennomsnittstall av nærmere 3 barn pr. ekteskap være tilstrekkelig for vedlikeholdelsen, dog anses dette for å være minimumstallet.
Den tyske sosialhygieniker Grotjahn har oppstilt en fødselsstatistikk for Europa, hvor han trekker opp den såkalte kritiske lavgrense. Fødselstallet må ikke synke under denne grense dersom folkemengden ikke skal avta. I 1913 var Frankrike det eneste land i Europa som stod under denne lavgrense. Etter verdenskrigen har en rekke land fulgt etter, særlig i Nord-vest-Europa, hvor situasjonen etter hvert er blitt så kritisk at en har betegnet f. eks. Sverige som en døende nasjon.
