så — plutselig — blendes ens øie av en strålende dag. Og alle de reisende, som er fremmede for hverandre, utbryter som med en stemme i et gledesrop. Saliggjørende er sydens lys for den nordiske sjel, saliggjørende og på samme tid fordervelig, som lysflammen for en møll. Først føler vi oss vidunderlig befriet fra den ruvende fjernhet, nordens stadige bevegelse, ti her er simpelthen alt til stede og prektig og skjønt og ferdig. Men senere legger dette landskaps evige nærhet sig over sjelen og tar pusten fra oss. Vi kan ikke si at dette landskap er «trangt», det er ikke uten avstand fra sjelen, den slags ord gir ikke uttrykk for dets vesen, ti alle våre ord er opstått av nordisk syn på tingene. I ord kan vi bare uttrykke hvad dette landskap ikke er: Det er uten fjernhet, uten bevegelse, en prektig overnate uten noe bakom — det er uten gåte, uten hemmelighet. Men hvad det ifølge sitt vesen er, kan kanskje best uttrykkes ved et fremmedord: Det er «imposant».
Hvor blikket enn flakker hen — ennskjønt det ikke riktig formår å flakke i disse omgivelser — der støter det an mot berg som ligger rundt omkring, høit buet som om de visste hvor skjønne de er. Det er som om de henviser til sig selv med imposant gestus og sier: Se på mig. — — Aldri, selv ikke ved havet skuer man utover. Alt kretser i ring. Heller ikke skyene synes å ha noen vei eller retning, men spaserer i kretsgang. Her hersker Zeus, «skysamleren», og ikke Odin, den vilde jeger, som bruser avsted med sin hær, høit ovenover, uten at menneskene vet hvorfra eller hvorhen.» (Clauss).
En eiendommelig egenskap ved den nordiske rase, er dens tilbøielighet til å utsette sig for farer, enslags selvødeleggende tendens. Under sine stadige vandringer kom de ofte under helt andre klimatiske forhold, som de var mindre motstandsdyktige mot og bukket under for i en langt større grad enn urbefolkningen. De nordiske skarer som for årtusener siden drog til Lille-Asia og India og der grunnla riker og kulturer, er således på det nærmeste utdødd. Dessuten har de nordiske vikingers krigerske tendenser i sterk grad bidratt til å uttynne rekkene. F. eks. i Hellas og Rom, hvor det nordiske blod i en uhyggelig grad blev decimert ved de stadige kriger og borgerkriger. På lignende måte har Verdenskrigen i våre dager bidratt til at den nordiske rase på begge sider har lidt de relativt største tap. Det samme gjelder til dels den russiske revolusjon.
Moderne kulturopløsende tendenser i form av landeflukt, barnebegrensning etc. har også i første rekke hjemsøkt de nordiske. «Årsaken til den nordiske rases tilbakegang,» sier H. W.
