«avstand» mellem sig og sine omgivelser. «Alt i verden overvinner han snarere enn denne avstand fra menneske til menneske.» Kommer han inn i en jernbanekupé, søker han ut den tommeste plass, og tar han inn på et hotell, da bor han så isolert fra folk som mulig. Denne avstandsfølelse henger sammen med hans innesluttethet og taushet. «Hvor sydlendingen er redd for å få uttrykt for lite og ikke noksom kan utfolde sig, der er den nordiske redd for å avsløre for meget, og øver derfor den strengeste kontroll med sine uttrykksmidler» — — — «Å avsløre for meget betyr for ham et brudd på avstandsfølelsen, og det er det pinligste han kan tenke sig.» I nær sammenheng med dette står hudens beskaffenhet, som danner et viktig uttrykksmidel for sjelelige følelser. En innesluttet nordisk sjel som «taler ved å tie» trenger nettop et uttrykksmiddel som «gjenspeiler den minste rørelse». Ti sjelen vilde være stum hvis ikke den vekslende ansiktsfarve kunde tale i dens sted. Sydlendingen derimot, hvis mørke ansiktshud egner sig mindre som skueplass for vekslende sinnstilstander har til gjengjeld noe annet som nordboen mangler: Mimikk, livlige armbevegelser etc., som synlige uttrykksmidler for sjelelige følelser.
Ja, også mellem menneskerasene og det landskap de oprinnelig er vokset op i, består der en intim og sinnrik sammenheng. Enhver sjelelig stilren rase har sitt bestemte særpregede landskap som danner dens forutsetning og bakgrunn og i tidens løp har formet rasens sjel i sitt billede. På hvilken måte en slik sjelformende prosess er forløpet, er et åpent spørsmål. Men at der er sammenheng, kan man ikke se bort fra. Den nordiske sjel har sitt landskap, og den sydlandske har sitt. Men derimot ikke den alpine. Den er stiluren og er innvandret til Europa efter å ha forlatt sin oprinnelige hjemstavn i Asia. Den er hjemløs, landskapsløs.
Et særlig lykkelig og poetisk uttrykk for vesensforskjellen mellem den nordiske og den sydlandske rase, har Clauss formet i beskrivelsen av de tilsvarende landskap: «Det nordiske landskap har et drag av fjernhet over sig. Det er likesom grenseløst og løper videre i det uendelige. Hvor man enn senker sitt blikk i landskapet, der fortaper det sig i fjernhet så langt øiet når. Hvad enten landskapet ligger utstrakt som vidde, som hede, som skog eller hav — alltid er det preget av endeløshet, som om det aldri blev ferdig, men befant sig i stadig tilblivelse.»
Anderledes i syden: «Den som engang har overskredet den sydlige skranke for det nordiske område, f. eks. ved St. Gotthard, — han vet hvad som her tildrar sig. Det nordlige område ligger kanskje innhyllet i tett tåke, så man bare øiner fjelltoppene gjennem togets vinduer. Derpå dukker man inn i tunnelnatten og
