som hebreernes, men opdrett av sundt, velskapt og høiverdig avkom. Da Leonidas drog ut til Termopylene, efterlot han sin hustru budskapet: «Ekt edle og fød edle.» Og da Akrotatos hadde utmerket sig ved mangen dristig dåd i krigen mot Pyrrhus, fulgte kvinnene ham gjennem byen og noen av de eldste ropte til ham: «Gå, Akrotatos, vær glad i Chelidonis, og avl gode sønner for Sparta.»
Barnet tilhørte samfundet fra fødselen av. Foreldrene hadde bare begrenset rådighet over det. Den første og viktigste avgjørelse, om det fikk lov til å leve op, blev truffet av statens eldste, som tok spebarnet omhyggelig i øiesyn. Var det svakt og vanskapt kastet man det ut i avgrunnen fra berget Taygetos. Denne skikk var ikke det minste mere barbarisk enn den almene sedvane i oldtiden, som tillot familiefaren å bestemme om barnet skulde leve op eller ikke. Ja, i en henseende har den et verdimoment som sistnevnte skikk mangler: det spartanske barneutvalg tar uttrykkelig sikte på å verne og øke samfundets, slektens livs dyktighet.
Den hårde opdragelse virket selvsagt som en sterkt utvelgende faktor i spartanernes barndoms- og ungdomsår. De som ikke tålte påkjenningen, og herdet sig under den, gikk til grunne før de hadde forplantet sig.
I Athen opstod der vismenn som så forfallet lenge før det var åpenbart for almenheten, og som prøvet på å bygge samfundet op på et nytt, fremtids sikrere grunnlag. Den største av dem var Platon, som vilde gi Athen en forfatning som nærmet sig Lykurgs system. Men han kom, som han selv bittert innså, for sent. Folket kunde ikke mere stanses i sin undergang. Vel halvannet hundre år efter Platons død, skildret Polybios tilstanden i sitt fedreland således: «På min tid led hele Grekenland av barnløshet og i det hele tatt av mangel på mennesker. Derved tømtes byene og landet bar ikke frukt mere, skjønt hverken uavbrutte kriger eller farsotter hadde rammet oss. For menneskene var henfalt til hovmod, griskhet og luksus,
