er urokkeligheten i moral og fremforalt i slektsmoral. Fra et vestlig standpunkt vil man kanskje si at det kinesiske folk i årtusener har ført en stillestående og begivenhetsløs tilværelse. Vestmannen har trang til dåd og omskiftelser, farer og eventyr, og efter denne sitt vesens lov får han nok også i fremtiden leve — eller gå til grunne. Men kanskje vil han i sin skjebnetime opdage at den vanskeligste og eventyrligste bedrift vilde være å avverge det forfall som truer ham og opreise de synkende slektsverdier. I denne kamp vil Vesten vende blikket østover mot det evige folk i solens rike. Og en annen lærdom vil den nok ta med på sin vei av det som Kina forteller.
På mange måter er den socialbiologiske struktur i India en motsetning til den kinesiske. Mens dyktige og fremmelige borgere i Kina uhindret kan arbeide sig op i et høiere samfundslag enn det de fødtes i, er den enkeltes medfødte sociale posisjon i India livsvarig og uforanderlig. Skillet mellem kastene er uoverstigelig. Lovene, som er gitt av Manu og Yajnavalkya, pålegger den fornemste kaste, Brahmanerne, en mengde plikter, mens de lavere kaster bare anbefales å følge Brahmanernes eksempel. Således tar slektslovene særlig sikte på å oprette en sterk og sund adelskaste. Manus bud henvender sig alltid til Brahmanerne. Først i annen rekke vil de virke på det øvrige folk.
En nærmere omtale fortjener indiernes slektslover. De fyller hele tredje bok av Manus lovverk og inneholder meget inngående forskrifter for ekteskap og familieliv.
I motsetning til kineserne er de hinduiske indere et metafysisk folk. Deres høieste mål hører ikke det jordiske liv til, men ligger hinsides. Alt som skjer her er bare trin på frelsens vei. Ekteskap og fruktbarhet er et hellig bud og betinger den høieste lykke. «Forplantning er en ophøiet plikt,» sier Brahmanerne. Av de spesielle lover fremhever vi to som er av særlig
