jødene, egypterne, grekerne, romerne og germanerne. Efter hvert skal vi så se hvilke slutninger vi kan trekke av de gamles lære og deres skjebne i historien.
Fra rasehygienisk standpunkt fortjener Kina opmerksomhet fremfor alle andre nasjoner. Det er det eldste av alle nulevende kulturfolk. Gjennem årtusener har det hevdet sin åndelige og vitale kraft usvekket, uten å vise tegn til degenerasjon den dag i dag. Med stolthet peker kineserne på mange fremdeles blomstrende slekter, hvis stamtavler rekker 2000, ja 3000 år tilbake i tiden. Kineserne er det klassiske eksempel på at et folks elde ikke har noe med biologisk svakhet eller forfall å gjøre. Efter mange forskeres mening er det store folk i Øst-Asia det motstandsdyktigste av alle når det gjelder sykdom og det seigeste og mest utholdende til å arbeide. Den tyske rasehygieniker W. Schallmayer, hevder at kineserne i tidens løp har styrket sin kroppslige konstitusjon og øket sin livskraft.
En nyere kinesisk forfatter, Socie-Ton-Fa, som Schallmayer citerer, skriver : «Våre forfedre og våre store lovgivere og moral-filosofer har allerede for mangfoldige århundrer siden løst det problem å sikre nasjonen et langt liv.» Dette enestående rasehygieniske lovverk er fremfor alt gitt av Kon-Fu-Tse i hans hellige morallære, som den dag idag nyter uinnskrenket autoritet. Oplysning synes i Kina ikke å bety oplysning slik som i Vesterlandene. Tvert om ser vi nettop de høiere lag av befolkningen besjelet av den sterkeste ansvarsfølelse og den største etiske iver.
Den kinesiske livslære kretser om slekt og familie som tilværelsens mål og midtpunkt. Familien må fortsettes, så mange sønner som mulig må settes inn i verden — det er det første og siste bud i den kinesiske foreldrekultur. Barn er ættens arvebærere i fremtiden og de er farens glede og støtte i hans alderdom. Kinesernes dypeste ærefrykt gjelder de ærverdige
