Hvad kommer det av at en menneskegruppe, et samfund, lever gjennem hundrer, ja tusener av år, bevarer sin individualitet og holder sin tradisjon i hevd? Hvilke krefter er det som holder folkeslagene ilive, nærer dem, fremmer dem, holder dem samlet om et eget midtpunkt? De økonomiske og materialistiske forklaringer er utilstrekkelige. Men hvilke krefter er det så som skaper en fremadskridende kultur?
Samfundslegemenes livstrang er meget forskjelligartet efter gruppenes forskjellige karakter. De grupper som kommer i betraktning fra et rase- og socialhygienisk standpunkt er selvsagt i første rekke de som er basert på de generative funksjoner, altså familie, slekt, stamme, folk. Meget ofte glemmer man at en nasjon er en sammensatt organisme og tror å kunne gjennemføre rasehygieniske reformer med direkte og utelukkende henblikk på den nasjonale enhet, folket. Det er imidlertid lett å påvise at enhver levende fornyelse av et folk bare kan komme innenfra, d. v. s. gjennem familie- og slektsåndens nydannelser.
Verdenshistoriske kamper har dreiet sig om slektslivets utformning. Århundrelange folkekriger har vært ført for å hevde og utbrede dette dypeste grunnlag for nasjonenes liv, de generative verdier og prinsipper. Og kampen for en bedre slektskultur hører også til de centrale bevegelser i vår tid.
I det følgende vil vi gi en skisse av den generative kultur hos de fornemste eldre folkeslag: kineserne, inderne, perserne,
