Skjønt bastarden kan ha enkelte gode egenskaper, vil en
sammensetning av disse egenskaper som regel vise et ugunstig
helhetsbillede. Davenport påpeker hvordan mulattene i
Nord-Amerika kan kombinere i sig den hvite manns ærgjerrighet
og intelligens med manglende evne til å realisere denne ærgjerrighet.
Resultatet blir en åndelig utilfredsstillet uharmonisk
blandingstype. Et treffende billede av hvordan blandingen
fører sammen de forskjellige anlegg i et utall av kombinasjonsmuligheter
gir Martin P. N . Nilsson. Han opsummerer: «anlegg
som før ikke trådte frem, utvikler sig og gjør blandingsproduktet
broket og uberegnelig. Den rasemessige og personlige
ensartethet opløses og forstyrres. Individer, fremgått av blandingen
mister sin psykiske balanse og representerer ingen bestemt
type. De følger ingen fast linje, men vakler mellem
sammenhengsløse og motstrebende arveanlegg. De er ofte i besiddelse
av høi intelligens, men den moralske karakter mangler.
Bastardbefolkninger har dårlig rykte. Om blandingsfolk f. eks. som
levantinere, mestiser, zamboer etc. vet man hvilken dyp
motvilje der hersker mot dem. Undertiden heter det at bastardenes
dårlige rykte og moralske mindreverdighet skyldes et ugunstig
miljø, som disse individer vokser op i. Dette standpunkt
inneholder en viss sannhet, men omfatter bare tingenes overflate.
Selve grunnlaget for personligheten er undergravet ved
krysningens ødeleggende virkning. Det grunnleggende onde blir
bare forverret gjennem de ytre omstendigheter.»
Eugen Fischer gjør opmerksom på at bastardene av europeerne — fremfor alt av nordeuropeisk avstamning — og negre har mindre yde-evne ved anstrengelser og er mindre motstandsdyktige ved blodtap, sykdommer etc. Allerede i 1913 uttaler han i sin bok om Rehobotherbastardene: «Enhver blanding mellem europeiske folk og mindreverdige raser — og at negre, hottentotter og mange andre er mindreverdige kan ingen bestride — har uten undtagelse vært fulgt av åndelig og kulturell tilbakegang.» I samme retning peker undersøkelser av Low,
