Vi kjenner den karakteristiske bastardtype, hvis motstridende egenskaper gjør ham til en ofte holdningsløs, men ikke uinteressant type. I sin ytre fremtreden er han ikke sjelden elskverdig, livlig, lett påvirkelig, et øieblikksmenneske. Å bekymre sig for fremtiden er ikke hans styrke. Heller ikke noen overdreven hang til å holde sig til sannheten. Når han lyver, er det ofte av en slags forekommenhet, og når han bestjeler sin beste venn tenker han ikke noe ondt ved det. Hans sjelelige struktur er uten sammenheng, «der bor to sjele i hans bryst». Fantasien løper av med fornuften, driften er sterkere enn hemningen — hans karakter er labil, preget av mangel på balanse.
Som enkeltvesen har bastarden mange fordeler: originalitet, fantasi, vennlighet. Ofte kan han være en sympatisk, meget avholdt type. Men som samfundsvesen er han forkastelig. Han har vanskelig for å tilpasse sig ordnede forhold. Mange løsgjengere, tiggere, forbrytere, prostituerte, er bastarder. I samfundsmessig henseende betyr de et avgjort minus.
Man hører ofte anført eksempler på heldige blandingstyper også hvor det gjelder blandingen mellem hinannen fjerntstående raser. Blandt mulattene forekommer der enkelte individer hvis begavelse står på et høit nivå. Bærerne av «negerkulturen» i De Forente Stater rekrutterer sig for en stor del fra disse heldige blandingstyper. — Reuter anfører eksempler på mulatter som har gjort sig fortjent på kunstens og vitenskapens område. Allikevel utgjør antallet av disse en prosentmessig ringe del blandt en befolkning på 10 millioner farvede.
Et annet, ofte anført eksempel på at rasekrysning skal være av gunstig virkning er August Strindberg, hvis genialitet angivelig skyldes rasekrysningen. Man må imidlertid betenke hvilken sjelden undtagelse et geni er, og at det på hver genial blandingstype faller utallige blandingstyper med Strindbergs brutalitet, psykopati og kynisme, hans bråsinne og ubalanserthet, men uten hans geniale skaperkraft.
