Side:Rasehygiene.djvu/159

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Tilfellet Mathäus S.

S. stammer fra Schwarzwald. Hans mor og søster døde på sinssykeasyl. 18½ år gammel blev han straffet for tyveri og kom derefter på gaten. I løpet av 22 år satt han ialt 13 år i fengsel eller i tukthus. Han rømte 2 ganger fra arresten og en gang fra fengslet. Ved mentalundersøkelsen blev hans sinnstilstand funnet å være i orden.

Da han senere engang blev satt fast, erklærte imidlertid presten ham for å være helt viljesvak og moralsk mindreverdig. Dessuten var han drikkfeldig. Men først senere blev han betegnet som avgjort «psykopatisk». Tre år senere heter det i en beretning: «utpreget sinnssvak, stor irritabilitet, depresjonstilstand med smertefulle hyl og næringsvegring». En som kjente patienten fra ungdommen av, karakteriserte ham som et «fullstendig forstyrret, åndelig avstumpet og enfoldig menneske». Efter 6 uker i frihet blev han innesperret i 3 år. Han led av hørselshallusinasjoner og forgiftningsidéer.

Efter en ny frihetsperiode blev han satt fast i 8 mndr. og fikk kort efter utsoningen sin siste straff — 4 års tukthus for tyveri, legemsfornærmelser, ødeleggelse og opsetsighet. Hallusinasjoner med forfølgelsesidéer optrådte nu med større intensitet, og den gamle forfølgelsesmani vedvarte. Det åndelige forfall skred raskt frem, og hans eneste beskjeftigelse var til slutt å gjemme på verdiløse gjenstander. Han erklærtes uhelbredelig hjelpeløs og samfundsfarlig. Nu blev han endelig bragt dit han rettelig hørte hjemme — på en sinssykeanstalt.

Tilfellet Karl S.

17 år gammel begav S. sig på vandring, blev først straffet med fengsel i 8 dager på grunn av underslag, og året efter med 3 mndr. på grunn av tyveri. Derefter drev han omkring, blev en del ganger straffet for tiggeri og begikk 20 år gammel sin første voldtektsforbrytelse.

Efter løslatelsen begav han sig atter på vandring, pådrog sig en del mindre straffer og blev derefter dømt til 1 års fengsel. Under opholdet her viste han psykopatiske symptomer, og det heter i en beretning at «S. som lider av voldsom hodepine, søvnløshet og mareritt, alene ved sitt stirrende blikk og sitt dystre utseende, røber en sykelig åndelig mentalitet».

Efter løslatelsen fortsatte S. sitt omflakkende liv, blev flere ganger straffet for tiggeri, gjorde sig snart igjen skyldig i voldtekt og fikk et års tukthus. Efter avsoningen forfalt han atter til landeveien, pådrog sig en del mindre straffer og blev senere satt fast i 1 år og 10 mndr. på grunn av hærverk og tyveri.

25 år gammel blev han som «sinnssyk sedelighetsforbryter» sendt på asyl, hvorfra det imidlertid lyktes ham å undslippe. Han drev omkring et år, kom tilbake til sin hjembygd, blev innlagt på sykehus, hvor man anså ham for kronisk forrykt og holdt ham fast et halvt år, men derpå gav ham friheten tilbake. Senere begikk han to sedelighetsforbrytelser.

Vi ser av dette eksempel hvor hjelpeløst rettsapparatet virker i et tilfelle som dette. Her dreier det sig ikke om en «forbryter» i vanlig eller juridisk forstand, men om et sykt menneske hvis mentalitet, tross alle straffeforanstaltninger, ikke forbedrer sig det ringeste.