Schreibebet mir bald ich lase euch grüssen, Euch alle viel tausendmal grüssen, den ich eurer dankbar Josef nochmals grüssen es grüsset dankbare Es grüsset Achtungsvoll Johan W.»
Tilfellet Kürten.
Et kriminalistisk dokument av enestående art er historien om mannen som begikk «århundredets råeste forbrytelse».
Düsseldorf-morderen Kürtens kriminelle løpebane begynte da han var 15 år gammel. Han var tidligere flere ganger straffet før han begikk sine siste ugjerninger. Kürten er et typisk eksempel på en forbryter, hvis intelligens var i orden, men hvis følelsesliv var ganske unormalt. Ialt gjorde han sig skyldig i ti mord, tolv mordforsøk og tolv brandstiftelser. Da man under rettsforhandlingene beskyldte ham for rovmord, svarte han: «Jeg vil ikke beskyldes for å være rovmorder, jeg er lystmorder.» Med en makeløs kynisme fortalte han om sine ugjerninger og hvorledes han, da han blev pågrepet, nettop hadde planlagt ennu et mord. Uten opfordring tilstod han at han en natt hadde skjult to hammere, pakket inn i avispapir, under en busk like ved jernbanedemningen på et avsides sted i utkanten av byen. Han hadde ikke utsett sig noe bestemt offer, men tenkte at det på veien ved jernbanedemningen måtte komme en eller annen forbi, og med usannsynlig råhet svarte han, da man spurte ham når denne forbrytelse skulde ha funnet sted: — «For eksempel igår, på min fødselsdag.» Kürten fylte i de dager 47 år, og han hadde tenkt sig å feire dagen ved å begå mord.
En annen dag hadde han såret tre mennesker. Han forfulgte først en ung pike, uten at hun hadde fått anledning til å ane uråd. I hast gikk han forbi henne og stakk i det samme en kniv i siden på henne, hvorpå han rolig fortsatte sin vei. Han sier selv han trodde han hadde rammet henne i hjertet og at hun var død. Litt efter møtte han en kone, som han gav sig i snakk med. Da hun imidlertid uten å svare gikk videre, gav han henne to dype knivstikk i ryggen, og fortsatte så inntil han innhentet en eldre mann, som han likeledes stakk ned.
Ved en annen anledning myrdet han to barn, som han ikke i forveien hadde utsett sig som ofre. Han så dem for første gang da han lokket dem med sig. Men det var ikke en innskytelse som plutselig kom over ham, at han måtte myrde disse barn. Han var den dag gått hjemmefra med det faste forsett at idag skulde han se blod. Det gikk alltid til på den måten, også når han gikk ut for å lokke en kvinne med sig. Det skjedde ikke fordi en bestemt kvinne han møtte vakte særlige følelser hos ham, ofret var alltid tilfeldig, undtagen ved en enkelt anledning, da han myrdet en mann, fordi denne visste noe om ham. Han begikk alltid gjerningen for dens egen skyld, uten motiver eller egentlig hensikt.
Av mennesker som kjente Kürtens foreldre, og som bodde i utkanten av Düsseldorf, nettop på den kant hvor de fleste av forbrytelsene blev begått, fikk man en del oplysninger om hans genealogiske avstamning. Slekten var sterkt arvelig belastet. Faren, en stor, robust mann, viste ofte en ubehersket brutalitet. Han endte sine dager i fengsel, efter at man hadde opdaget at han i temmelig høi alder hadde forgrepet sig på sin egen datter, en åndssvak krøpling. En komité av sakkyndige erklærte efter lengere tids undersøkelser Kürten for å være normal. Når man kjenner til den rekke ugjerninger han har begått, føler man sig fristet til å spørre: «Hvad forstår man da ved et «normalt» menneske?»
