Kjølfar, n. see Kjøldrag.
Kjøling, f. Afkjøling. — Kjølingkake, f. en liden Deigklump, som lægges paa et saaret Lem for at lindre Smerten. Søndmør.
Kjølne, s. Kylna. — Kjølp, s. Kylp.
Kjølsvill, f. Kjølsvin (i Fartøier), den Stok hvorpaa Masten staaer. (Kr. Stift). Jf. Svill.
Kjølve, (Bagervalse), s. Kjevle.
kjømt, fremkommeligt; s. kjem.
Kjønn, Kjær, Pyt; s. Tjønn.
kjøpa, v. a. (e—te), kjøbe. Bruges i de fleste Egne istedetfor kaupa. Ligesaa: Kjøp, n. Kjøpar, m. Kjøpmann og fl.
Kjør, n. see Tjor. — Kjøra, s. Tjøra.
Kjøre (aab. ø), f. i Talemaaden „alt i ei Kjøre“, ɔ: altsammen om hinanden, i een Slump, uden Orden. Tell.
Kjørhæl (Tøirepind), s. Tjorhæl.
kjørkje, s. kyrkja.
Kjørr, f. Smaakrat, Lyng eller lave Buskvæxter, især i Fjeldegnene. Jf. Bjørkekjørr, Vierkjørr. Hedder paa nogle Steder Kjærr (Nhl. Tell. og fl.), i Sæt. saavidt erindres: Kjarr. (Isl. kjörr, kjarr). Jf. Kjerre.
kjørr, adj. rolig, stille. Nhl. Sdm. (sjelden). Det hedder ogsaa „i kjørr“, f. Ex. statt i kjørr (staae stille). I Ag. Stift: kurr og kvar. (G. N. kyrr).
kjørra, v. a. holde i Ave, bringe til Stilhed. Nhl. Sdm. (G. N. kyrra).
Kjørremark, f. Krat, Buskmark.
Kjørøld (Kar), s. Kjerald.
Kjøsel, m. en liden rund Kage af fiin Ost, tillavet af sød Mælk. Sdm. og fl. I Sætersdalen hedder det Kjøs. (Jf. Kjæse).
Kjøt (aab. ø), n. Kjød. Undertiden ogsaa: Huld, Fyldighed. fꜳ Kjøt pꜳ seg: blive fed og fyldig.
Kjøta (Kant, Bred), s. Kjøyta.
kjøta, adj. 1) fyldig, kjødrig; 2) beskaffen i Kjødet, f. Ex. harkjøta.
kjøtast, v. n. faae Kjød eller Huld, blive fyldig. Oftere: kjøta seg.
Kjøtbein, n. Been med Kjød paa.
Kjøteid, m. en grov Ed. B. Stift.
Kjøtgang, m. Bugvrid. (Valders). I Nhl. og Hard. hedder det Tjorgꜳng.
Kjøtkurv, m. Kjødpølse.
Kjøtmole (aab. o), m. Kjødstykke.
kjøtmykjen (aab. y), adj. kjødrig, fyldig, tyk. Nordre Berg.
Kjøtmøys, f. Kjødmeise (Fugl), Parus major. I Indr. Kjeta.
Kjøtrosa (aab. o), f. Kjødsiden paa Skind.
Kjøtrot, see Rot, n.
Kjøtsneid, f. en tynd Kjødskive. Sdm. Ellers Kjøtflis, Kjøtbite.
Kjøtt (paa en Lee), s. Tjo.
kjøva, v. a. og n. (e—de), tilstoppe, lukke; i Særdeleshed: 1) kvæle, betage Aandedrættet. Røykjen kjøvd’an (Røgen kvalte ham). kjøve Vermen (el. Ljos’e): dæmpe Ilden ved at hindre Luftens Tilstrømning. (Sdm. Hard. Rbg. og fl.). G. N. kœfa og kefja (med impf. kóf). Jf. kvæva. — 2) om Luften: blive tyk og mørk, opfyldes af Ilinger, saa at Horizonten ikke sees. Han kjøve til ɔ: det mørkner af Uveir. Nordre Berg. (Jf. Kov, koven). — 3) om Bække og Kilder: opsvulme af Frost, belægges med høi Iis (idet Vandets Afløb tilstoppes ved Frost). Sogn, Vald. og fl. (Ellers: kry, kreppa, ora). Jf. Kovsvoll. Beslægtede Ord ere: kvæva, kvavna, Kov, kovna, kovt.
Kjøva, f. Tungbrystighed, Forkjælelse, tyngt Aandedræt. Sogn. Ellers: Kværv og Kov.
kjøvast, v. n. kvæles; s. kovna.
kjøvd, adj. 1) kvalt; 2) opsvulmet, opsteget af Frost, om Vand. Sogn. Oftere: uppkjøvt.
kjøven, adj. om Luften: tung, kvalm, lummer. Nhl. Jf. kovt.
Kjøyl, m. en Pyt, Samling af Vand eller anden Vædske. Hard. (Jf. Dam, Hyl, Søyla).
Kjøyle, f. en Rende, en liden Kanal som en Baad kan flyde igjennem. Sdm.
Kjøyna, f. en Blegne, Blære med Svulst. B. Stift. (Af Kaun). Jf. Kveisa.
kjøynet, adj. fuld af Blegner.
Kjøyr, m. Driven, Jagen, det at man drives til at udrette noget. fꜳ Kjøyr: blive dreven eller paaskyndet. B. Stift.
kjøyra, v. a. (e—de), 1) drive, støde eller skyde noget afsted med Hurtighed. G. N. keyra. Indikativ hedder i B. og Tr. Stift: kjøyre; kjaurde (kjaure); heve kjaurt; f. Ex. Han kjaure ei Flis inn i Fingren. — Dæ va so sꜳrt so ein hadde kjaurt ein Kniv inn i. — 2) drive, jage afsted; skynde paa. Kjøyr dei heim-atte, ɔ: jag dem hjem. Kjøyr dei til ꜳ skunda seg: driv dem til at skynde sig. kjøyre pꜳ: skynde paa, haste. — 3) kjøre, kjøre Læs. Ogsaa: kjøre paa, f. Ex. Isen æ so sterk at ein kann kjøyr’an.
kjøyrande, adj. 1) som man kan kjøre; 2) som man kan kjøre paa, om Veie, Broer og Iis. Isten æ ikje kjøyrande.
Kjøyrar, m. en Kjører.
kjøyrd, partic. 1) dreven, jaget: 2) kjørt.
