Denne siden er korrekturlest
Ynkende saare Odyssevs' nød, da han drev paa sin flaate,
dukket hun op fra det brusende hav som en sjøfugl at se til,
og paa hans fast sammentømrede baat tok hun sæte og talte:
«Hvorfor, usalige mand, har Poseidon som ryster al jorden,
lagt dig saa grusomt for hat at han sender dig al denne jammer?
Dog, hvor vildt han end raser, han skal ikke røve dig livet.
Taapelig tykkes du ei; saa gjør da nu hvad jeg sier:
Træk av dig klærne straks, hop ut, og la denne din flaate
drive for vindene. Læg dig paa svøm og prøv om du kunde
naa til faiakernes land, hvor skjæbnen forunder dig frelse.
Ta denne guddomsgave, mit slør og fæst det forsvarlig
under dit bryst, og frygt ikke mer for død og for fare.
Men naar du først har rørt med din haand den frelsende strandbred,
løs da mit slør og kast det paany i vinfarvet bølge
langt ifra land med bortvendt slik og fjern dig fra stranden.»
Saaledes talte gudinden, og venlig hun rakte ham sløret.
Lignende grant en dukkende fugl sank atter gudinden
ned i det oprørte hav og svandt i de mørkeblaa bølger.
Grublet da længe den hærdede helt, den gjæve Odyssevs.
Trykket av tungsind talte han saa til sit mandige hjerte:
«Ve mig arme! Aa, bare nu ei en udødelig guddom
pønser paany paa svik, naar hun vil jeg skal hoppe fra flaaten.
Nei, jeg vaager ei endnu at følge hint raad; ti jeg skimtet
bare saa dunkelt og fjernt hint land hvor hun lovet mig frelse.
Nu vil jeg gjøre det saa som jeg tror det maa være det bedste:
Medens min flaate er hel og bjelkerne fæstet med tvertrær,
venter jeg her og bærer med taal den kval som jeg lider;
men naar de vældige bølger har revet istykker mit fartøi,
da vil jeg svømme mot land; ti jeg vet ikke nu noget bedre.»
Medens han grublende tænkte paa slikt i sit sind og sit hjerte,
sendte Poseidon imot ham en frygtelig truende brotsjø.
Over ham styrtet dens hvælvede kam med knusende vælde.
Som naar en susende vind slaar ned i en dynge av agner
tørre og lette og hvirvler dem bort til forskjellige kanter,
saaledes splittet nu bølgen de mægige bjelker; men helten
satte sig op paa en bjelke, som red han en væddeløpsganger.
Rev han da av sig i hast de klær som han fik av Kalypso,
og da han saa hadde fæstet det frelsende slør under brystet,
stupte han ut i det brusende hav, og med utbredte armer
dukket hun op fra det brusende hav som en sjøfugl at se til,
og paa hans fast sammentømrede baat tok hun sæte og talte:
«Hvorfor, usalige mand, har Poseidon som ryster al jorden,
lagt dig saa grusomt for hat at han sender dig al denne jammer?
Dog, hvor vildt han end raser, han skal ikke røve dig livet.
Taapelig tykkes du ei; saa gjør da nu hvad jeg sier:
Træk av dig klærne straks, hop ut, og la denne din flaate
drive for vindene. Læg dig paa svøm og prøv om du kunde
naa til faiakernes land, hvor skjæbnen forunder dig frelse.
Ta denne guddomsgave, mit slør og fæst det forsvarlig
under dit bryst, og frygt ikke mer for død og for fare.
Men naar du først har rørt med din haand den frelsende strandbred,
løs da mit slør og kast det paany i vinfarvet bølge
langt ifra land med bortvendt slik og fjern dig fra stranden.»
Saaledes talte gudinden, og venlig hun rakte ham sløret.
Lignende grant en dukkende fugl sank atter gudinden
ned i det oprørte hav og svandt i de mørkeblaa bølger.
Grublet da længe den hærdede helt, den gjæve Odyssevs.
Trykket av tungsind talte han saa til sit mandige hjerte:
«Ve mig arme! Aa, bare nu ei en udødelig guddom
pønser paany paa svik, naar hun vil jeg skal hoppe fra flaaten.
Nei, jeg vaager ei endnu at følge hint raad; ti jeg skimtet
bare saa dunkelt og fjernt hint land hvor hun lovet mig frelse.
Nu vil jeg gjøre det saa som jeg tror det maa være det bedste:
Medens min flaate er hel og bjelkerne fæstet med tvertrær,
venter jeg her og bærer med taal den kval som jeg lider;
men naar de vældige bølger har revet istykker mit fartøi,
da vil jeg svømme mot land; ti jeg vet ikke nu noget bedre.»
Medens han grublende tænkte paa slikt i sit sind og sit hjerte,
sendte Poseidon imot ham en frygtelig truende brotsjø.
Over ham styrtet dens hvælvede kam med knusende vælde.
Som naar en susende vind slaar ned i en dynge av agner
tørre og lette og hvirvler dem bort til forskjellige kanter,
saaledes splittet nu bølgen de mægige bjelker; men helten
satte sig op paa en bjelke, som red han en væddeløpsganger.
Rev han da av sig i hast de klær som han fik av Kalypso,
og da han saa hadde fæstet det frelsende slør under brystet,
stupte han ut i det brusende hav, og med utbredte armer