til dei livandi-daudi. Ingin skuldargipt[1] kann difyri vera hardari og svivyrdiligar lægjandi[2] enn kenningin fyri slik misgáing; inginn umagalekk er ögiligar fullkominn enn kinn at dei livandi-daudi. — Men nettupp fyri natturin at dessi sakargipt, höyra me hana og ljoda heldr opta i oturna[3] fyri dei mannligi trádomarni. Hun er freistandi at gripa til; diat kann hun verda sannförd, liggr motstandarinn i uvit; hans ævi[4] er trotin. Hun er eitt av dessi undrsama sverd, som tidin hamrar i sina mánga og myrka smidjur, og som hun endiliga flöygir ferdigt ut imillum mugarni[5] med varandi ord, at sverdit krevr bani, hvar gáng dat verdr brugdit. Men vei hánum som bregdr detta sverd, og reidir dat at deim, til hvess verja dat er ætlat! á deim bita inki vápn; dei bera galdrada brynjur, og sverdit verdr hans bani som bregdr dat.
Ogso vár tid hevir sitt ordtak, sitt herskrik i stridinni fyri trádomarni. Hennar ordtak
