sis og sjalvrædismodit[1] kveikjast rundt kringum, og mángeinn, som fyrr hevir legit i dvali, vaknar. Dar verdr liv; men alli mátar, som detta liv kysr,[2] eru vel at minnast bert mátar, hvarigenum norrönleikinn brytr sig fram og veksr, so nyi so gamli, so uhöviligi so lagligi, so norröni so danski dei enn munu vera. — Men dei vigtugasti av alli eru do hin utspreiding av almenningsupplysing, som so heppliga lág i tidinnar ond, og framhaldit av hin tvil og rannsokn, som einngáng fyrr frelsishvarvit[3] avbragdsliga var og utan sjalvrædit enn vildi hava verit norrönleikins nær einasti máti. Hinn, utspreidingin av almenningsupplysing, höyrir heila tidarumhvarvit til frá 1814 og til nu, men hevir avbragdsliga i Wergelands-umhvarvit synliga gagnat norrönleikinn; dessi, tvilin og rannsoknin, som naturligast og greinligast[4] hevir lyst sig i blömingin av dann tjodlig-soguliga idn,[5] höyrir lika eins heila tidarumhvarvit
