Side:Norske Bygdesagn.djvu/140

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
132

gaard. Den Huusmand eller Tjener, som fulgte Hestene, benævntes Fodermarsk. Det samme Navn tillagdes ogsaa de Tjenere, som fra Gaarden Buskerud paa Modum fulgte Eierens Heste om i Krydsherred og Hallingdal, hvor denne havde Ret til at lade sine Heste fodres uden Betaling af Almuen.

Mundtlig Fortælling. Sammenl. Allen, de tre Nordiske Rigers Historie, S. 2, S. 284–235 og Krafts Beskrivelse over Norge 2 Udg. 2, 175.



Ramus-Sletten.

I Nærheden af den store Gaard Dvergsten i Gran paa Hadeland ligger ganske tæt ved den gamle Bergensvei en liden Slette, som er opkaldt efter Løitnant Ole Ramus, en Søn af den lærde Præst paa Norderhov og den bekjendte Anna Kolbjørnsdatter. Den unge Ramus havde nemlig overnattet sammen med en anden Løitnant paa Skydsskiftet Overdal og der drukket saa tæt, at hans Kammerat havde ondt ved at holde Styr paa ham. Da de om Morgenen vare stegne til Hest og skulde drage afsted, blev Ramus snart saa rasende at han drog blank og vilde slaas med sin Kammerat. Med de Ord: „Jeg har sparet dig længe, men nu skal du til,“ hug han løs paa sin Ledsager, men da greb denne sin Pistol, fyrede løs og rammede Ole Ramus midt i Brystet, saa han faldt død omkuld. En gammel Kone, som just stod hos og skar Korn, raabte til Løitnanten: „Nu faar du nok skynde dig afsted“ men denne svarede: „Nei, men du skal være mit Vidne, hvorledes det er gaaet til.“ Dermed drog han til Øvrigheden, meldte Sagen og slap fri for Straf.