| Eintal | |||||
| Førsteman. | Andreman. | Trijeman. | |||
| Alle kjøn. | Alle kjøn. | Hankj. | Hokj. | Kjønl. | |
| Hovuðh. | eg | du | han | ho | de |
| Moth. | meg | deg | han (seg) | henne (seg) | de (seg) |
| Siðeh. | meg | deg | honom (seg) | henne (seg) | de (seg) |
| Eigjeh. | (min) | (din) | hans (sin) | henna (sin) | des (sin). |
| Fleirtal. | |||||
| Alle kjøn. | |||||
| Hovuðh. | vi (me) | di | dei | ||
| Moth. | os | døk | deim (seg) | ||
| Siðeh. | |||||
| Eigjeh. | (vår) | døkka (dår) | deira (sin) | ||
Merkn. 1 . Min, din, vår, dår er eigjentleg eigjendomsvarorð (§ 66), men mennevarorða låne deim ofte.
Merkn. 2. Seg vert bruka istaðen for moth. og siðeh., og sin istaðen for eigjeh. i alle kjøn hjå trijeman i båðe talom, men som alraoftast berre då, når dei vise at-ende på hovuðdeilen (§ 23), og denne er trijeman. Mange kalle difor seg (og sin i desse tilfellom) attervisande varorð. Han gav seg (siðeh.) ein dask; ho slo seg (moth.) til bloss. Dei gjek sin (ɔ: deira) veg.
Merkn. 3. Mange bruke: me for vi, de for di, og (i moth.) honom for han. I dagleg tale vert han (moth.) og honom (siðeh), uttalt ’en og ’om eller hom.
§ 66. Desse vert brigde etter: tal, nomer og kjøn. Ei * tyðe tingorðlegt fleirtal (§ 66 merkn.).
| Varorðlegt eintal. | Varorðlegt fleirtal. | |||||||
| Førsteman: | min | mi | mit | mine*; | vår | vår | vårt | våre*; |
| Andreman: | din | di | dit | dine*; | dår | dår | dart | dåre*; |
| Trijeman: | sin | si | sit | sine*; | sin | si | sit | sine*. |
Merkn. Tale hjå eigjendomsvarorðom er tvo slag, eit, som rette seg etter tale på de orðe, som dei er varorð for (varorðlegt tal) og eit, som rette seg etter tale på de orðe, dei er lagte til som tingfylling (§ 27 og merkn. 2) (tingorðlegt tal), t. d.
