Som svart, dømt, vigd, og spåd (ɔ: obrigde i
eintal) går alle dei ækte skapnaðorða (§ 13), som
ende på t, desutan alle oækte skapnaðorð i fortiðen
af te-orð og de-orð (§ 86, 2),
Som lirka, grønare og hoppande (ɔ: utan al
brigding) går: a. alle oækte skapnaðorð i fortiðen av
a-orðom (§ 86, 1.), b. meirmon av skapnaðorðom;
d. dei oækte skapnaðorð i notiðen, e. nokre
fåe ækte skapnaðorð, nemleg: fåleða, mangleða,
sjølveta, einstaka, jamstrokje; desutan: fagna, gripa, mona
(muna) skjela, rata, harka, einka, måta,[1] f. nokre
oækte skapnaðorð i fortiðen av lyðsprangorð, slike
som: gåt, åt, stat, (for: gjengjen, fengjen, standen
§ 86, 3 merkn.), g. alle oækte skapnaðorð i fortiðen,
når dei har forme av hjelpeverkeorðe »ha» með seg.
Då brukes i båðe talom og alle kjønom den
kjønlause form i eintal, t. d. Hesten har slegje, kona
har bite, barne har grete; borna hadde grete o. s. b.;
men hestane vart slegne.
Som grønast(e) går mestemon av skapnaðorðom.
Når mestemon er tingfy11ing (§ 27), har han
altið brigde: aste (el. ste § 61), t. d. Sterkaste
guten; den beste kua. Er han derimot omsegnorð
(§ 23), får han altið brigde: ast (el. st),
undtakand når han står i utpeika form, t. d. Hi
kua er feitast, desse hundane var klokast. Men:
Desse hundane var dei klokaste.
Varorðe.
I. Mennevarorð.
§ 65. Desse vert brigde etter: tal, nomer, høve
og (for trijeman i eint.) kjøn.
- ↑ Desse siðste frå fagna av er da helst å rekne for eigjeheve
av tingorð.
