Side:Norsk mållære.djvu/26

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


  • Som svart, dømt, vigd, og spåd (ɔ: obrigde i eintal) går alle dei ækte skapnaðorða (§ 13), som ende på t, desutan alle oækte skapnaðorð i fortiðen af te-orð og de-orð (§ 86, 2),
  • Som lirka, grønare og hoppande (ɔ: utan al brigding) går: a. alle oækte skapnaðorð i fortiðen av a-orðom (§ 86, 1.), b. meirmon av skapnaðorðom; d. dei oækte skapnaðorð i notiðen, e. nokre fåe ækte skapnaðorð, nemleg: fåleða, mangleða, sjølveta, einstaka, jamstrokje; desutan: fagna, gripa, mona (muna) skjela, rata, harka, einka, måta,[1] f. nokre oækte skapnaðorð i fortiðen av lyðsprangorð, slike som: gåt, åt, stat, (for: gjengjen, fengjen, standen § 86, 3 merkn.), g. alle oækte skapnaðorð i fortiðen, når dei har forme av hjelpeverkeorðe »ha» með seg. Då brukes i båðe talom og alle kjønom den kjønlause form i eintal, t. d. Hesten har slegje, kona har bite, barne har grete; borna hadde grete o. s. b.; men hestane vart slegne.
  • Som grønast(e) går mestemon av skapnaðorðom. Når mestemon er tingfy11ing (§ 27), har han altið brigde: aste (el. ste § 61), t. d. Sterkaste guten; den beste kua. Er han derimot omsegnorð (§ 23), får han altið brigde: ast (el. st), undtakand når han står i utpeika form, t. d. Hi kua er feitast, desse hundane var klokast. Men: Desse hundane var dei klokaste.
  • Varorðe.
    I. Mennevarorð.

    § 65. Desse vert brigde etter: tal, nomer, høve og (for trijeman i eint.) kjøn.

    1. Desse siðste frå fagna av er da helst å rekne for eigjeheve av tingorð.