Gesch. d. deut. Spr. S. 656); Ital. lampana for lampada o. fl. (Diez I, 229); Kymr. pumnalen for pumdalen (Pott etymol. Forsch. II, 53).
Det oldnorske ð er meget ofte gaaet over til l: valbein = vaðbein; vellmaal, vollmaar = váðmál; auril = auriði; Krokvaal = Krákuvað (Munch S. 157): Stalsberg = Staðsberg (S. 158); Kilingstad = Kiðingstaðir (S. 165); Rabalshede = Ránsvaðsheiðr (S. 200); Gulmaren = Goðmarr (S. 196); Olberg = Auðberg (S. 178); Borladal = Borðadalr (S. 112); kilja for kiðja; relsjelast efter Aasen for rettleiðast; stallband = stabband, rim. egentl. slaðband. Herhen hører ogsaa Udtalen Gulbrand, Gulbrandsdalen, der ikke kan erkjendes for egentlig urigtig.
Jfr. Færø. sporl = Oldn. sporðr. Overgangen fra d til l er ellers bekjendt nok fra antike Sprog.
ð er gaaet over til r: mark = Oldn. maðkr, mjærm = Oldn. mjöðm; Tjörstad = Þjóðstaðir (Munch S. 99); Styremo = Styðjamór (S. 178); Nærstrand = Neðströnd (S. 127); mörafta, mæraftan, Sv. Dial. merafta for miðaftan.
Jfr. Oldn ir (i 2den Person Pl.) = ið (Gislason um frumparta 214 ff.) Færø. hövur = Oldn. höfuð, Virgar = Vidga (Vidrik, Witich), hiar = Oldn. hingað. Gotl. larika (liten låda i skrin) for laðika; Angerm. ärla (urina vaccarum) = Østgøt. adel. Dan. örken, Sv. ökken egentl. öðken; Sønderjyd. pirk, perk (tør Marv) = peddik, Nedtyd. peddik, Eng. pith; Fyen norlig (vranten, sær) nodelig. Mærk ogsaa den oldnorske Skrivemaade guðrs, óðrla.
dd gaar over til ll, som omvendt ll til dd:[1] holle = hodde, Oldn. hadda; Hallingdalen = Haddingjadalr; Hallingstad = Haddingstaðir (Munch S. 128); skoll = skodd, skodde (efter Aasen Gr. § 96 Anm. ved falsk Analogi); (gald = Oldn. gaddr).
dv omsættes til vd: vovde = Oldn. vöðvi.
Jfr. Oldn. torfdífill = Ags. tordvifel.
m gaar over til n ikke blot i Efterlyden (se Aasen Gr. §
- ↑ Denne sidste Overgang fra ll til dd er ogsaa iagttaget i den sicilianske og cagliariske Mundart; se Fuchs Zeitw. in den roman. Spr. S. 178. 188.
