Side:Norges land og folk - Nedenes amt 1.djvu/593

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Sokni het Nomelandssokna i dai tienn ette gare Nomeland; den laag nerare kjyrkjunn o va større au. Haugjen ligge sunnafyri; der sill’ ver’ en sylvkrosse, sum fokk ba ti, avdi de va i dai katolske tienn, so lengji æ ’er sia.

Kjyrkja vartte daa rivi ne, men fokk va kji rektig hughailt paa, kor den nye kjyrkja sill’ settjast. De va kji so gott o vite helle, avdi fokk va inkji paa naame nere so klokt i dai tienn, sum de no æ. Men so vartte de saiste ti di at støsteparten ville, at a trestykkji av kjyrkjun sill’ varde kasta ut i aane, o der de flaut innat straandin, sill’ ’u stande. Presten o nokle aire, sum hele mæ ’o, tott’ inkji vært anna ’ell teie, daa da ha støsteparten av fokkje imot sikko. — So vartte der kasta a trestykkji ut i aane, o de rok i land i Aakrisnese, sum ligge um lag en fjoraange, hell snautt nog so langt, ottafyre kjyrkjestaen.

Ja, fokk vill’ daa ti kjoyre timmri derut. So ha da fengje fram syddann o lagt da i tuptinn, daa presten ai nott snitta se ti o kjoyre da paa Vaddarehaugjen.

Daa fokk saag de, sum hendt va, visste da inkji, ko da sill’ tenkje; men presten visste o stagge da, han; han sa, de va Vaarherris vilji, at kjyrkja vartte uppbygd paa Vaddarehaugje, o han va de, sum ha flutt syddann. — Presten fekk de daa ette si vilje; kjyrkja vartte der uppbygd, o sokni fekk sitt nye namn Vaddesokn.

I dai tienn fór ’er mykji fanta utiv’ bygdann, o so va de i Vallesokn au lt de treffti, at da døe der, so vurte da jara i dai haugje, kjyrkja stende paa no. Fanten kaddast (av fokk) vaddara o difyri fekk ’an namni Vaddarehaugjen.

Hellige kilder.

Den hellige Lidvors kilde ligger 2¼ mil ovenfor Valle kirke. Den har efter et brudstykke af en gammel beskrivelse over Setesdalen faaet navn efter en gudfrygtig mand i Valle ved navn Lidvor. Han gik altid fastende til kirke, og trods den lange vei spiste han aldrig, før han var kommen hjem igjen. Engang da han paa tilbageveien fra Valle kirke var kommen ½ fjerding fra sit hjem, blev han tørstig, og satte sig ned paa veien og sagde: «Gud give jeg havde noget at drikke.» Han sov da ind, og da han vaagnede, var der sprunget frem en kilde, hvori han slukkede sin tørst. Siden holdtes kilden for hellig; men da den senere var bleven forurenset, tørrede den hen.

Bygdehelgen.

For lang tid tilbage skal paa Skjelsø i Søndeled have boet en gammel kone, som hed «Helligtøri», kaldt saa for sin gud-