Side:Norges land og folk - Nedenes amt 1.djvu/543

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

530 NEDENES AM’I’. Dei sat i røykstogor. Det var ikkje ko dei gamle som laag inne; ungdomen laag paa fjostrevet. Dei strenge vetredagarne sat dei i fioset til aa spara paa veden. Heidetidi var den fjaa- gaste tid. Alt Som ledast og livde, vilde paa heidi. Dalen var i øyde. Gardarne gjekk aldri Or ætti, til uskylde. Ætt og gard var uskiljande som tonni og hause11. Ikkje gravi eingong kunde skilja for allstødt: «Me kome her nog att’e», sa dei; — dalen yver var dette so viss ei tru. Sø sat dei paa sin odel, mann etter mann, alt fraa fy-ndeheimen av. Mange heldt seg ættline av sjølve rudkallen. Og gamall liverett og tru og sed ervdest ned og vart aldri rupla: «Den gamle se’en ’an maa ti’liggje», sa dei. Dei var fulle av «ga1nalt:ɔ1. Segner gjekk i friskt minne um alt som hadde vore og gjenge til fraa ævorlege og heidnom haugen. Dei hadde ei heil rekkje av gamle visor, og stev hadde dei i tusundtal, «gamle stev» som dei gamle kvad. og (1:11ye stev» som ungdomen dreivst av. Og der ataat hadde dei leikar paa rim og gaator og ordtøke, og vers dei tulla med vogga. Dei hadde gamle vedtok paa vers um alt som jordemannen hadde livemaate av, um aakerbruk og studring og hogster i skogen. I gjestebo(l og drykkjelag var kve(ling og gamalt det gam- naste dei visste. Dei kom ihop um kveldarne til aa høyra gamalt, og der var stogefyll. Sogemennerne reikna upp gamalt i kapp; dei heldt det næter og dagar, til ein var kvitt. Dei skilde kven som var greidare i o1—dlaget: «Aa sei’ a grei meining me faa or», — det var hegdi. Tungemaalet skulde vera utstokke beinveges Or «det gamle bjørkemaalet», som ei tid var tala i Sætesdal og i heile Norigs land. For framandt folk var det vandt aa skyna paa: «Forstaar sætersdølerne ligesaa meget af, hvad jeg siger, som jeg forstaar af hvad de siger, da ved jeg ikke, hvorledes det skal gaa», — det var det fyrste ein av prestarne tenkte, daa han kom til Sætesdal. Og dette var i vaare dagar endaa til. Dei spela paa fele og lang-espel, — det var uløyselegt som dei dreivst av musik. Der var flusande med slaattar, som høyrde dalen til. Dei fælaste var «dei ramme slaattann’»; men det var dei slaattarne dei lærde av «den vonde». jjaag: glad, oprømt — ledast o. l.: lever og rører sig. — JÎyndeJH;Þimen: oldtiden, «Arilds tid». —— (Ptfline: descendent. — rudkall: rydningsmand. — liverett: moral. —— gamalt: folketradition. —— fl-aa ævorlege.— fra de ældste tider. — heiden.— hedensk — .fma h. haugen: fra hedenskabets dage — dø-ivast av: interessere sig for. — ?ll‘Zl(l.’ nynne. — ve(Ifak: anerkjendt sæt- ning. — jordmu“)m.— gi-undeier, bonde. — studx“ing: kvægregt. — gama: morsom, fornøie1ig. — stogefyll: fuldt hus. — sogemann: fortæller-. — halda det: vedblive, fortsætte — skilja, skilde.— komme an paa. — hegd: kunst-. — ør: ud af, fra. — skyna paa .— forstaa — endaa —til: ovenikjøbet — lange- spel: langeleg. — uløyselegt: uhyre, overordentlig — ram: stærk, kraftfuld.