hans glede i denne verden; og det er sannelig ikke den dårligste.
Endelig dreide vi da rundt odden av den søndre Nosonovski-øya, og nærmet oss lekterne, som lå til ankers der sør for stranda ved den såkalte Nosónovski Pesok (d. e. sand) hvor det var noen hus og telter i land. Her ble vi tatt godt imot med stor gevær-salutt fra lekterne, og måtte svare med rifler og revolvere, som best vi kunne.
Det er så lang-grunt her at vi måtte ankre bortimot to kilometer fra land, og enda var det ikke mere enn et par fot vann under kjølen, så da vannet sank noen tid senere, lå «Correct» på grunn; og det var for femte gang på denne turen; men forresten ble nå det heller ikke den siste, for på hjemreisen gikk den også på grunn to ganger ute i Jeniseimunningen.
Landet her omkring var ganske lavt; og det fantes ikke en ås eller en haug å øyne på noen kant. I øst for oss, på den andre siden av den brede vann-flaten, kunne vi se fastlandet på Jeniseis østre bredd. Det var forholdsvis høyt med bratte skrenter, men flatt ovenpå. Der strakte den endeløse, nakne tundra seg innover. – Øya vi lå sør for var ganske lav og flat som alle disse Brekhovskie-øyene. En stor del av dem står under vann i den verste flomtiden om våren eller forsommeren (juni).
Så snart vi hadde ankret brakte «Turukhansk» to av lekterne opp, en på hver side av «Correct», for at omlastingen kunne begynne.
Ombord i den ene lekteren var det to kameler fra Mongolia, og dessuten to bjørner fra de sibirske skoger (en tredje bjørn hadde de to fått drept på veien), en ulv var der også (en annen hadde hengt seg, og en tredje hadde rømt på veien nordover), og så var det en rå-bukk. Disse dyrene skulle til Europa og selges. Dessuten hadde Christensen en fruktsommelig pointer-tispe liggende bundet der på dekket, så det var et helt menasjeri.
Det var underlig her i dette kalde, nakne, grå-triste landet sånn med ett å få se disse kamelene stå der tålmodige, med sitt
