orientalske flegma, på dekket av denne store jern-lekteren fra Hamburg. Bare denne eiendommelige, evig smilende munnen på disse dyrene, så ulikt alt omkring oss, disse fettpuklene, og denne bløte ullen med den varme gulbrune fargen – det var som en med ett kjente heten av ørkensolen på Gobis tørre sand.
Dekket av den andre lekteren var full-lastet med store bjelker av sibirsk seder, gran og furu. I rommet hadde de baller av lin og hamp, huder, ull og hår. Så var det av horn av rein og elg, og bortimot 30 tonn grafitt, o. a. En fikk som et pust av å være ved porten til et veldig land, som rommet alt, like fra tundraen og skogen i nord til Mongolias ørkner langt i sør.
Av annet som fulgte med disse lekterne bør nevnes en politi-mann og en fet gendarm, begge i uniform; de kom nok for å ha tilsyn med oss, og vel særlig for å passe på at ingen forviste rømte med «Correct» til Europa. Mest gjaldt det selvsagt de politisk forviste; om det rømmer en forbryter eller to har mindre på seg.
Så var vi da til ankers ved vårt bestemmelses-sted i Jenisei, og vår sjø-reise med «Correct» var slutt. Nå gjaldt det å losse og laste, og det er ingen steder på jorden noe særlig interessant arbeid.
Det var tre av oss som skulle reise videre oppetter Jenisei, og vi var vel nokså utålmodige etter å komme avsted. Det var Vostrotin og Loris-Melikov, som begge skulle til Jeniseisk og Krasnojarsk, og derfra tilbake til Russland. Men mest hast hadde vel kanskje jeg selv, som burde være i Krasnojarsk før den 25. september, hvis jeg skulle gjøre regning på å nå ingeniør Wourtzel for å reise videre med ham til Øst-Sibir og Amúr-landet.
Planen var at vi skulle fortsette reisen opp elva med den slepebåten som skulle ta lekterne oppover, så snart omlastingen var ferdig. Men til dette store arbeid med overføring av «Correct»s last til lekterne og lekternes last til «Correct», var det til å begynne med bare 8 mann å oppdrive, og ombord i lekterne var det bare hånd-spill.
