To menn i uniform og en sivil kom ombord. Den siste
var Lieds fullmektig, hr. Gunnar Christensen, en sjelden
tekkelig ung mann som hadde vært noen år i Russland og
Krasnojarsk og talte russisk til fullkommenhet. Han kom
nå sørfra med de varer som «Correct» skulle ta tilbake.
Den ene uniformerte var kapteinen på dampbåten
«Turukhansk», og den andre var en toll-mann som med to
tollsoldater var kommet den lange veien helt fra Irkutsk, bare
for å fortolle varene våre.
Han og hans folk gjorde hele reisen, fram og tilbake, for Lieds selskaps regning. Forrige år hadde, som før nevnt, en toll-mann med sine soldater, også for selskapets regning, gjort samme reisen og ventet til ingen nytte, da skipet ikke kom fram.
«Turukhansk» med lekterne var kommet i går formiddag til anker-plassen der sør på øya, og vi var altså kommet om ettermiddagen; det må jo sies å være godt passet, når en tenker på at de kom en 2 200 km. sønnenfra, og vi kom nær på 3 000 km. vestfra; men at det var bare fin-regningen våger jeg ikke å påstå.
I går kveld hadde de ombord i «Turukhansk» sett det siste av blålysene våre, og hadde ganske riktig tatt det for nordlys eller noe slikt; men da de idag tidlig skulle gå videre med den ene lekteren til Goltsjikha, fikk de se røyken av oss, så snart de kom klar av odden. De måtte gå tilbake for å legge fra seg lekteren og hente Christensen som var blitt igjen for å vente.
Kapteinen på «Turukhansk» fortalte at vi lå inne i en bukt av den grunna som strekker seg ut fra øya vestenfor. Vi måtte tilbake nordover, og så inn i løpet lengre øst, mente han. Han dro tilbake til «Turukhansk», som så gikk foran og loddet, og vi kom godt og sikkert fram i dens kjølvann.
Imens fikk vi endelig frokost, og toll-mannen spiste med oss. Han så svak og saktmodig ut og hadde vært meget syk. Han var en snill og tekkelig mann, og syntes rørende glad i dyr. Ved frokosten fortalte han om sin tamme hjort og andre dyr som han hadde hjemme i Irkutsk. Det var nok
