og ble stående. Det var så lite følelig at jeg lå til køys og merket ingenting før stuerten kom og meldte at klokka var ½9 og nå sto vi igjen.
Det var greitt vi var kommet for nær vestre landet av frykt for Jakovleva Kossá (d. e. Jakovleva sand-banken) midt i elva. Vi sto forut under baugen. – Etter å ha gått forover og akterover med maskinen og på det vis fått vrikket skuta en del att og fram gled vi av igjen kl. 11.
Vi styrte nå mere østlig med sakte fart for å finne den dype renna; men et kvart senere sto vi igjen. Etter en time var vi påny flott.
Enda var vi snautt mere enn en kvart av elvas bredde fra vestre landet, ikke stort over 2 kvartmil fra det; men renna skulle ligge nærmest den siden, her hvor det er en bøyning til høyre. Nå savner vi sårt den motor-båten som Vostrotin ville hatt med, den kunne ha gått foran og loddet. Styrmannen med livbåten ble sendt østover for å lodde og fant snart dypere vann, 10 favner. Det må være renna, og «Correct» ble styrt den veien og satte kursen sørøstover med sakte fart og stadig bruk av loddet.
Dybden økte fra 10 opp til 13 favner og 12 favner, og slik holdt det seg lenge; men så begynte det igjen å bli grunnere, bare 5 favner. Det ble slått stopp og akterover; men straks etter tok skuta grunn så sakte, at vi mest ikke merket det, og var ikke sikre på enten hun sto eller ei. Vi bakket full fart, men uten nytte. Loddet ga 2¼ favn forut, 2½ midtskips, 3¼ akter, og skuta skulle jo stikke vel 2¾ favn.
Styrbords anker ble hivd akterover med stålkabelen, så lenge til kabelen røk igjen da det var 25 favner ankerkjetting ute. Så ble det bakket full fart mens det ble hivd inn på ankeret. Men skipet sto like fast i den bløte leirbunnen. Det var kuling av OSO med sterk nordgående strøm, og det var ikke nettopp hyggelig, for en måtte vente at det ville senke vannet. Det var noe sjø, og skuta rugget ikke lite på seg der hun lå; men av grunna kom vi nå like fullt ikke.
Ved midnatt var vannet sunket innpå en fot; det kunne vel skyldes noe den sørøstlige vind, og noe tidevannet.
