denne karen, og jeg kunne ikke få øynene fra ham mens han satt der på en krakk og talte med Loris-Melikov, og ansikts-trekkene tegnet seg skarpt i lampelyset.
Han hadde tjent ut sin forvisningstid, og var blitt fri for tre år siden, men bodde fremdeles her, sommer og vinter alene. Han måtte samle penger før han kom hjem, og det gjorde han ved å drive fiskeri om sommeren og fangst på hvitrev og røyskatt (hermelin) om vinteren. Reven ble fanget, noen med feller, noen med snarer, noen med stryknin. Siste vinteren hadde han fått 26 hvitrev og et par røyskatter. Blårev er det lite av på denne kanten. Denne fangsten var jo ellers ikke så verst, når en tenker på at hvert hvitrevskinn betales med 30 rubel (60 kroner).
Da han talte om Russland og om sitt hjemsted Kharkov fikk han tårer i øynene. Hans kone var død et par år etter at han dro ut til Sibir, og barn hadde han ikke. Når han en gang kommer tilbake, sa han, orket han ikke å slå seg ned i samme delen av byen som før, og der treffe slekten hennes igjen. Han måtte på en annen kant. Aviser hadde han ikke sett på flere år, og slikt som Balkan-krigen var for ham helt nytt.
Etter sibirsk gjestfri skikk satte kvinnen hans fram te – i blomstrete glass – og brød; og vi måtte helst drikke et par glass.
Så kom vi igjen ut i det fri. Det var nå lysnet av dagen, og etter at vi hadde kjøpt et par pud fersk fisk, satte de oss igjen ombord.
Det var den store mannen som styrte. Igjen måtte jeg sitte og se på ham, der han satt i bakstavnen av båten og førte paddel-åra, med sitt overmål av kraft og sitt rolige øye. Hva var det nå som for ham gjorde livet verd å leve? Kunne det være denne ensomheten her? eller var det heller noe som de blå drømme-øynene så der langt borte i fremtiden?
Så sa vi farvel til dem, lettet ankeret og gikk videre søretter. Vi måtte lodde uavbrutt; dybden skiftet fra 12 favner og ned til 5½ favn. Kl. 8 ga loddet 5 favner. Det skiftet mellom 5 og 6½, men så tok med ett skipet grunn
