av og til inn i salongen og forteller om sine opplevelser i Sibir, eller om sine turer her i Kara-havet, eller med Nordenskiöld, eller på Is-havet.
Så kommer stuerten med maten. Det må ryddes av bordet for sjakk-spillere og fotografer, så han kan få dekket på. Så er det et koselig måltid, og en lang prat etterpå. Etter kvelds-maten er det en tur rundt dekket for å se hvordan alt er innabords og utabords, og så bærer det inn igjen, og kortene kommer gjerne fram.
Om kvelden tar isen på å drive med mer fart, og vi får en del knuvs av store flak som kommer forbi. Som vi ved midnatt satt og spilte boston, kom en svær flore drivende mot baugen, så vi dregget ankeret. Det var ikke annet for enn å hive opp og gå utenom floren; men da vi først var i gang, syntes kapteinen det var like godt å gå så langt nordover i skodda som det var åpent vann å finne.
Ingenting var det å se, men det holdtes gående helt til kl. 5 om morgenen, da vi igjen måtte ankre etter å være kommet fram en 11 kvartmil. Dybden er så temmelig jevn hele tiden; her er den 9½ favn.
Fredag 15. aug. Neste formiddagen lettet skodda en god del, og fra tønna kunne vi nå se meget åpent vann nordover. Vi fikk også se landet innenfor oss. Det var samme lave land med flat sandstrand og bratte skrenter over, som det er overalt langs Jamal.
Vi gikk nordover; men skodda kom igjen, og det var ikke stort å se. Vi gikk med sakte fart opp igjennom den klaren som vi hadde sett fra tønna; men etter en tre timer var det ikke fremkomst lenger, og vi måtte igjen vente.
Isen var sterkt tæret og tynn overalt. Vi så florer som kunne være så en kvartmil lange, men så tært, at det var huller og åpninger i dem på kryss og tvers, og det var et under at de ennå holdt sammen. Det viser hvor lite bevegelse det kan ha vært i denne isen. Den første sterke vind måtte jo brekke disse florene i småbeter, og snart ville de da helt forsvinne. Ikke kan de være kommet langveis fra, de må vel helst være vinter-is fra en steds her i nærheten.
