Mens de enda lå ved siden av oss ble det ropt at nå kom
det en båt til, og snart var også den framme. I bakstavnen
satt en eldre mann, høvdingen, med litt skjeggbuster, og et
barn på en tre, fire år, det var vel den unge prins, som han
viste fram med stolthet og fikk til å nikke til oss.
Det var enda fire mennesker i båten. Det ene var ganske mørk i ansiktet, som var sterkt prognatisk og vilt utseende. Det så mest ut til å være et kvinnfolk.
Heller ikke disse forsto mere enn noen få russiske ord, og det var ikke noe å få ut av dem.
Ikke før var de kommet opp på siden av oss, før det første båtlaget ropte i munnen på hverandre til dem, og fortalte om styrmannen som vrikket jollen med den ene åra, og over det syntes de alle å more seg kostelig.
De nykomne ville kjøpe brød og te; dessverre hadde vi ikke noe å selge, men noen brødstykker fikk de da. Så fikk de også valnøtter og sjokolade til barnet som ikke ble imponert av det, men stoppet det i munnen og syntes å like det godt.
Den sistkomne båt hadde også en liten fangstbåt på slep, og dessuten en liten lekebåt, en fot lang, som høvdingen løftet opp og viste fram, så snart han så at vi la merke til den; det var jo leketøyet til prinsen. Begge båtlagene hadde nok vært på selfangst i isen, så har de fått se den store, svarte skuta, og har rodd bort til oss.
De pratet uavlatelig og hadde meget å fortelle hverandre; men deres sprog var for oss helt uforståelig. De lå der og glante, og gjorde ikke tegn til å ville reise igjen.
Kl. ½10 gikk solen rødglødende ned bak isen i den stille natten; sjøen blank som et speil mellom flakene, ikke et pust som rørte seg. En tåke-banke blå som dansk porselen i sør. Isen den samme, men den siger vel utover nå i stilla, og så får vi håpe på vind fra øst i morgen, så den driver litt fra land.
Vi gikk inn og spiste til kvelds. Samojedene lå der fremdeles; men da vi kom ut igjen, var de reist tilbake til isen.
Vi kunne da ikke gjøre noe bedre enn å få oss en røyk og et slag kort. Det var mest boston det gikk på.
