fanget, pekte de innover mot land; men om det var inne ved kysten eller lenger inne på Jamal, kunne jeg ikke få rede på; men jeg tror helst det var i sjøene inne på landet.
Så skrapte de skjellene av noen av denne rå fisken, og begynte å spise. De skar den opp etter lengden, stakk de lange stykkene i munnen, og skar av med kniven like foran leppene, mens de holdt i enden med hånden. Det var aldeles på samme vis som eskimoen spiser, bare med den forskjell at han skjærer av kjøtt-stykket eller fiske-stykket foran munnen med kniven ovenfra nedover; disse skar med kniven undenfra og oppover. Begge har de stor ferdighet, så de skjærer ikke nese og lepper av seg. Det tok ikke lang tid for dem å ekspedere ned slik en stor rå fisk på denne vis.
En liten sel (snadd, Phoca hispida) hadde de også i båten. Den var nettopp skutt. De hadde flere børser og en norsk hvalross-harpun.
Som de lå ved et flak foran skuta kom en snadd opp; en av dem skjøt den med hagl, men den sank før han nådde den med båten; han kastet harpunen etter den i vannet, men fikk den ikke. Da samojedene så at selen var truffet, skrek de alle sammen over seg og holdt et farlig leven mens det sto på; jeg fikk ikke nettopp høye tanker om dem som jegere, særlig når jeg tenker på eskimoen, hvor stillfarende han er på fangst.
De hadde en liten båt på slep. Den kunne vel være så en 12 fot lang, og bruktes nok til seljakten, når det gjelder å snike seg inn på dyret; den store båt er reisebåten, og den kunne vel være så en 20 fot eller mere.
Mens vi lå med skipsbåten ved et flak og forsøkte å snakke med dem og så på greiene deres begynte de med ett å rope og skrike til hverandre; det var styrmannen som kom vrikkende med jollen; de pekte på ham, lo himmelhøyt og skrek over seg. Det syn, tror jeg, gjorde mest inntrykk på dem av alt de så hos oss; en mann som drev en båt fram bare ved å vrikke med én åre akterut, var noe helt nytt og ukjent for dem; og da han satte fart på båten, så det skummet for baugen, steg deres jubel til høydepunktet.
