Ute var det dyp, stille natt over skogen, med måneskinn.
Tirsdag 14. okt.
På stasjonen Gondatti, hvor vi overnattet, så vi alskens
grønnsaker, store kålhoder, blomkål, gulerøtter, rødbeter,
kålrabi, tomater osv., alt stort og frodig, og drevet fram der om
sommeren til tross for den lange, kalde og snøbare vinter.
Jorden er fet og sommeren er varm, og da kan det nok gå,
selv om bunnen på mange steder her er evig frosset så snart
en kommer et stykke ned i den. Men sommeren synes å
være vel kort for kornet. Ved en stasjon lengre fram og
noe høyere hadde de nå i år forsøkt med havre, men den ble
ikke moden; riktignok var den sådd for sent, sa de. Men
ellers er det værhardt, uten ly, over disse slettene, vinteren
kommer tidlig og går sent, så det blir liten tid for kornet.
Et underlig land! Her kommer det inn en meget dannet og sympatisk ingeniør som sitter her og taler interessert om alt muligt. Han er en ganske ung mann, men med helt grått hår. Doktoren forteller at i 1905, under revolusjonen, hadde han så godt som strikken om halsen for å bli hengt i Tasjkend. Han bodde i en liten by der, som hadde erklært seg for å være republikk, og han ble beskyldt for å være en av lederne. Han ble dømt ved krigsrett til døden. Ved bekjentes hjelp slapp han fra det; men alt han da gjennomlevde grånet ham før tiden. Han er nå ingeniør ved banen her og er en meget dyktig mann.
Det holder ved en stor stasjon. Der ute spankulerer opp og ned en stram fengsels-inspektør i velpusset uniform og blanke skaftestøvler, riktig en sprade, hele tiden i ivrig samtale. For tre dager siden unnkom han som ved et under fra et jernbane-uhell som hendte på en bru her et stykke lenger fram, hvor toget styrtet utover.
Det er et ensformig, trist land vi farer fram gjennom med den endeløse, glisne skogen av bjørk og lerke bortetter slettene, og skogen blir mindre etter hvert. – Den store tristhet! – Og nå siger den inn i den lange, kalde, snøbare vinteren. Men også denne tristhet har vel sin skjønnhet –
