Side:Nansen,Fridtjof-Gjennom Sibir-1940.djvu/407

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

rolige, bølgende linjer. Men mest var det ås bak ås, skogkledde utover.

Det var merkelig at heller ikke her var det noensteds tegn å finne til at det hadde vært en is-tid. Fjellene og dalsidene hadde ikke de typiske avrundede, is-skurte former. Rygger og daler viste omtrent overalt et vann-erodert lands profiler. Heller ingensteds var det en skurt, glatt bergflate å se. Og så det mest avgjørende: disse høye, skarpe kammene av sterkt forvitret, hardere fjell (ganger) som stakk høyt over det flate landet – de kunne umulig ha holdt seg der hvis det hadde vært en is-tid med breer som skurte over grunnen i noen nær geologisk fortid. Disse fjell-kammene var ofte forvitret på de merkeligste måter som tydet på høy alder.

Om ettermiddagen på veien videre fra Alekséjevsk stoppet toget med ett midt på linjen. Hva var hendt? Det var en ulykke; vi hadde kjørt over en mann. Noen sa at han var kommet mot toget, andre at han hadde forsøkt på å hoppe over linjen foran lokomotivet. Hadde han vært full? Ingen visste det. De andre arbeidere, som hadde vært et stykke unna, hadde ikke sett ham komme. Stakkars mann, der lå han, pen, stor, kraftig kar, det ene ben avslitt ved kneet, og to brudd på hjerneskallen. Han var bevisstløs. Legen satte kompress-bind om benet for å stanse blodet og forbandt hodet, men det var ikke håp. Armen som hang slapp over den stokken han lå på, var ganske blå og kald, ingen puls å merke; men han pustet ennå. Mange arbeidere sto omkring, og noen av dem hjalp også legen. Der sto også kvinner; men ingen gråt eller jammer, det var som det var en nokså dagligdags ting det hele. Hadde han da ingen venner, denne staute karen? Oppe på skinne-gangen så jeg en støvle som ingen enste; det var det avslitte benet som lå igjen, og kjøttfiller lå det også bortetter skinne-gangen. Så ble han lagt på en presenning og båret opp i vognen; en arbeider kom med det avslitte benet, og det ble langet opp etter. Så pep det, og vi gikk videre. Snart var praten og latteren i kupéen i like god gjenge som før. Men om kvelden døde mannen.