FJELL-LANDET MELLOM BUREJA-SEJA-SLETTA OG TRANSBAIKALIA
Fra Alekséjevsk går jernbanen videre mot nordvest, omtrent midt mellom elvene Amúr på den ene siden og på den andre Séja, som i hele sitt øvre løp følger så omtrent parallelt med Amúr, til den et stykke i nordøst fra Alekséjevsk gjør en tverrsving og går mot sørvest. Banen følger det høyeste flate land som danner vann-skillet mellom de to elver, og den stiger ganske langsomt, først over en vid, bølgende slette som er forholdsvis fruktbar, og er hva de amerikanske geografer ville kalle for et typisk «peneplain». Stasjonen Gondatti som ligger på denne sletta, omtrent 100 km. fra Alekséjevsk, er 282 m. over havet. Sletta fortsetter videre, men litt etter litt bærer det opp i høyere fjell-land, inntil banen, forbi stasjonen Kerák, i en høyde av 680 m. over havet når vannskillet mellom Séjas kilder og den lille elv Never som faller i Amúr. Videre går banen gjennom fjell-land i noe vekslende høyde til den når grensen av Transbaikal, hvor den stiger enda høyere opp.
Skogen er på hele denne strekningen temmelig tynn, og blir tynnere jo høyere en kommer opp. Den består mest av lerke blandet med meget bjørk, og så her og der en del furu og noe gran. Skogen er ikke stor, for vinteren er streng og det er lite snø, så telen går dypt og tiner sent, og i de høyere strøk er jordbunnen evig frosset. I landet forbi stasjonen Gondatti, i vel 300 m.s høyde, var ikke skogen større enn at nåletrærne knapt nok ville gi telegraf-stolper, og de sto glissent som vanlig. Høyere opp, i 6 og 700 m. høyde over havet, ble skogen enda mindre. Den vokser sent, trær med et tverrmål av 20 cm. nær rota kunne være sine 120 år gamle. – Fjellene var mest lave, bølgende åsrygger med store flate strekninger imellom og vide myrer, ofte uten trær, eller med lerke eller bjørk som sto spredt enkeltvis bortetter. Her og der kunne åsene en sjelden gang vise små tilsprang til noen topper som stakk litt dristigere opp over de lange,
