Brukarene syntes å være bortimot ferdige. Forbi brua så vi en underlig ferje sette over, full av folk; den ble drevet med en hestevandring, to hester som gikk rundt og drev et hjul.
Det er anlagt en stor ny by her, kalt Alekséjevsk etter tronfølgeren. Her skal sentral-styrelsen for hele Amúrbanen få sitt sete; vi var oppe og så på den sletta hvor alle bygningene skal ligge; men det er bare ett hus bygd ennå, og det var merkelig nok et vaisenhus for barn etter arbeidere som er død. Vi var inne og så på huset; det var store rom med umåtelige vinduer, så barna skal da få sollys nok. Det var bare kommet tre enda. De første var to småpiker som kom ved påske i år. Deres far var en arbeider som hadde drept moren, sannsynligvis i drukkenskap. Den eldste datteren, på 7 år, var kommet inn og hadde sett det mens moren ennå var døende og faren holdt på å hugge hodet av henne. Datteren hadde fortalt hvordan det alt gikk til. – For en jammer og for et inntrykk på det bløte barne-sinnet for hele livet. Faren satt fast og får vel hardt straff-arbeid. Det tredje barn var en vanskapt gutt på 3 år, med engelsk syke så han nesten ikke kunne gå; moren døde og faren drikker. For et år siden var det myr på denne sletta hvor dette huset ligger. Om et år vil her være en hel by av bygninger for jernbane-styrelsen.
Vi gikk videre til den nye byen som er anlagt for et år siden. Da fantes det ikke en hytte der, nå var det brede gater med kvartaler stukket ut, og boulevarder og promenader og en stor park. Men ennå var det få hus. Vi besøkte skolen, hvor det alt var 250 arbeider-barn, så mange at de må gå i to skift, ett om formiddagen og ett om ettermiddagen. Det var tre klasser. Sunne og sterke så barna ut. – Byen syntes å ligge godt til, på en flat sand-høyde; det var et drøyt stykke ned til elva, og det er vel ikke heldig for trafikken; den beste havna er også et stykke derfra lenger ned; men der er landet lavere og ville knapt gitt så sunn beliggenhet for byen.
