for det er ingen som våger seg på dem, den som det gjør vil temmelig sikkert bli gjort ende på. Det har hendt at de midt på lyse dagen har skutt ned en av accise-politimennene, som særlig har med brennevins-smuglingen å gjøre og derfor er mest forhatt, det var på veien til stasjonen med folk på alle kanter.
Lørdag 11. okt. Neste morgen kunne vi igjen fortsette med automobil. Vi hadde nå begynt å legge fjellene bak oss. Skog-vegetasjonen på sletta er mest hvit og svart bjørk. Den hvite bjørka er slank og fin med tynne grener, den svarte er kraftigere med mere sprikende, knudrete armer, ofte lik eik, og danner bredere kroner. Så er det her og der noen eiker innimellom, og på høydene er det oftest ren eike-skog.
Den siste tunnel i dette strøk er ved Ganukán, og den går gjennom en ås av grus øverst, så sand med leir, og leir med sand i vekslende lag, som på noen centimeter kan skifte fra grov sand til fin, eller til leire og så til sand igjen; lagene kan være meget tynne og også ujevne i tykkelse bortetter. Det må være elve-avleiringer; og åsene av samme slag på Legge sider av den flate, brede dalsenkningen vestenfor tunnelen synes å ha omtrent samme jevne høyde. – Disse mektige lag kan tenkes engang å være avsatt i en stor innsjø som dekket hele Buréja-Séja-sletta vestover, på en tid da Amúr ennå ikke hadde gravd sitt leie så dypt gjennom fjellene (Lille Khingán?) i øst. De må være avsatt nær stranda av sjøen, ved elver som rente ut i den; den hyppige veksling i dem kan da forklares ved vekslinger i disse elvers vannføring, som igjen er avhengig av nedbøren. Etter at sjøens vann sank da Amúr grov seg dypere ned i øst og her ble tørt land, er disse avleiringer blitt gravd ut av mindre elver som har dannet de flate, brede dalene vi nå ser, og slike åser som den tunnelen går gjennom er oppstått. Det er også funnet skjell av ferskvanns-muslinger i lagene.
