i Sibir, og også her i Amúr-landet. Det må være et vidunderlig frukt-land dette Turkestan.
Onsdag8. okt.
Videre herfra var banen ennå ikke såvidt ferdig at vi kunne
kjøre med tog, men måtte bruke traller. Fremdeles er det
den samme flate sletta, som overalt er fuktig og myrlendt.
Vannet er stillestående, og det er vanskelig å finne
drikkevann; i brønnene er det vel klart nok, men det lukter av
svovel-vannstoff, selv om en graver fem meter dypt. – Det
var mest åpent gress-land, men her og der var det også store
bjørkelunder med blendende hvite stammer. Det er den
«hvite bjørk» som vokser, og den bærer sitt navn med rette.
Til forskjell fra bjørkene hjemme er den hvit like fra rota
og ut til de ytterste grenene, og den gjør et merkelig lyst
inntrykk, særlig nå da lauvet er borte. Det virker helt unaturlig,
som noen kunne ha malt dem over med hvit kalk på samme
vis som en gjør med frukt-trærne, bare at her er også grenene
malt like ut i de fineste kvistene. Trærne står alltid
glissent også her. Etter hvert som vi kommer vestover begynner
det å bli noe eik mellom bjørkene, og her og der er et enkelt
lerketre. Gress vokser det overalt, også mellom trærne i
skog-holtene.
Som vi ut på dagen trillet stadig vestover med våre traller, fikk vi langt forut se blå fjell stige over sletta. Det var Lille Khingáns fjell-rygger.
Ut på ettermiddagen var det også slutt på vår fremkomst med tralle; det var ikke lagt noen linje lenger, og fra nå av måtte vi bruke automobil langs den ujevne landevei, som overalt følger jernbanen, og som er det første som blir anlagt gjennom landet hvor jernbanen skal bygges. Den skal vedlikeholdes også senere, mest av strategiske grunner; for hvis en fiendtlig styrke får kastet av jernbanen på et stykke, kan allikevel soldater og artilleri komme fram på denne veien. Dessuten skulle den jo også ha sin betydning for at folk fra nybyggene kan komme fram til stasjonene.
Det var to automobiler til vår rådighet. Den ene var en god, kraftig landeveis-automobil til oss selv, av alminnelig
