type, den andre en pansret automobil til å ta tøyet. Den brukes ellers til å føre jernbanens post i dette usikre land. Den er helt pansret, med skytehuller, og når den fører post som også har pengene til arbeiderne, følger det alltid gendarmer eller soldater med ladte våpen med. Den har hele gummiringer, og ikke luftringer som kan punktere; men så rister den en god del over disse veiene.
Vi kom fort nok fram på denne måten med automobil også, vi hoppet høyt over huller og ujevnheter, og det syntes et under at både fjærer og ringer holdt; men hestene skremte vi, de for i grøftene på to sider med vogner og lass, og hvordan de kom opp igjen, stanste ikke vi for å se. Eller også vendte hestene tvert om med lassene, og for avsted etter veien foran oss i vilt galopp. Over myrene var veien lagt på klopper som ofte var flere kilometer lange. Når automobilen for fram over kloppene, hoppet og danset plankene under oss og holdt forferdelig leven.
OVER LILLE KHINGÁN
Så begynte vi å komme mot vestgrensen av sletta. Vi nærmet oss mer og mer mot bakke-landet og fjellene; landskapet ble forandret, bjørkene forsvant helt eller delvis, det kom mest eik isteden, og gjennom vakker eikeskog buktet veien seg over åsene, opp og ned bakke. Det syntes underlig at «urskog» kunne se slik ut, med så ren en skog-bunn; det kunne mer ligne en velstelt engelsk vilt-park enn et ubebodd land nær Amúr. Men grunnen må vel være at de innfødte fra langt tilbake har hatt for vane å brenne av det høye, tørre gresset for å skaffe bedre beite for viltet, og kanskje de omstreifende kinesere, som søker hjortehorn, også har gjort det. Så er ofte også skogene blitt brent. – Etter hvert som vi kom høyere opp i åsene blandet lerketrær seg også mellom eikene, inntil det begynte å komme meget gran, ja til og med enkelte furuer. – Så med ett ser vi gjennom nåleskogen under oss en stor elv sno seg fram gjennom bunnen av en skog-dal, og bakom den lå blå, skogkledde åser og fjell.
